Den unge briten trollbandt publikum på Øya med sin perfekte miks av soul og show.
Det er kanskje ikke meg du hørte det fra først, men husk det likevel: Raye blir Storbritannias nye superstjerne! En verdig arvtaker etter Amy Winehouse.
Etter å ha levert låter til noen andre i noen år, fikk den 26-årige London-kvinnen et formidabelt gjennombrudd i fjor med debutalbumet «My 21st Century Blues». En plate som hadde vært i kjømda i noen år, men som krangel med hennes gamle plateselskap effektivt hadde stoppet.
Det var først da hun kom seg ut av kontrakten at ting begynte å skje. Men da skjedde det til gjengjeld fort. Hennes singel «Escapeism» ble en internasjonal superhit, og da debutalbumet endelig ble sluppet vinteren 2023 ble den hyllet av kritikere og omfavnet av publikum. Ikke nok med det, da musikkåret 2023 skulle oppsummeres ble Raye den store vinneren i Brit Awards. «Escapeism» fikk prisen som årets beste låt og «My 21st Century Blues“ som årets beste album. I alt fikk Raye seks Brit Awards-priser, og så mange har aldri noen tidligere fått et enkelt år.
Var litt uforberedt
Alt dette har jeg vært klar over, og da hypen rundt albumet nådde meg vinteren 2023 spilte jeg det da også igjennom et par ganger. Og konstaterte vel at det var så pass bra at jeg nok skulle spille det fler ganger. Noe jeg aldri gjorde, for i strømmesfæren er det altfor lett å gå videre til den neste på lista, og glemme resten.
Derfor så jeg med spenning fram til Raye på Øya, men kanskje uten de helt store forventningene. Det tok likevel bare noen få minutter før jeg nærmest sjokkartet begeistret kunne konkludere at Rachel Agatha Keen (som hun egentlig heter) har alt en liveartist måtte ønske.
Stilfullt show
Kledd i helsort drakt og omgitt av hvitkledde musikere byr hun på inderlig soul med jazzstenk i det ene øyeblikket og funky groove i det neste, mens hun mellom låtene sjarmerer med sin lette og ledige måte å snakke og knytte kontakt med publikum på, enten hun tyr til humor eller alvor.
Begge deler har sin naturlige plass når hun skal plassere sine låter i kontekst, mørke som lyse. Og spesielt i den førstnevnte kategorien bruker hun sin sjelfylte stemme ypperlig til å formidle innholdet i tekstene. Hun lever seg inn i dem og trekker publikum med. Og i all sin melodisk såre skjønnhet gjør det nesten vondt å høre overgrepsangen «Ice Cream Man», som Raye symbolsk følger opp med en småjazzet versjon av James Browns 60-tallsklassiker «It’s a Man’s Man’s Man’s World».
Etter å ha dvelt en del ved det mørke i soulen den første halvtimen, skrur hun opp tempoet på veien fram mot endepunktet med ekstatiske «Escapism». Hele tiden med et grep om publikum som staves «star quality».
Av Leif Gjerstad
Les flere saker fra Øyyafestivalen her!
