U2 har lagd 14 studioalbum, noen selvsagt bedre og viktigere enn andre. Fire som peker seg ut er debuten «Boy» (1980) som plasserte de unge irene på rockekartet, «War» (1983) som tok dem opp på et nytt nivå, «Achtung Baby» (1991) som markerte en ny retning for bandet – og selvsagt «The Joshua Tree». Albumet som med hits som «With or Without You», «I Still Haven’t Found What I’m Looking For» og «Where The Streets Have No Name» etablerte dem som verdens største band. Denne uka er det 35 år siden albumet ble utgitt.
Mer jordnær
«The Joshua Tree» innebar også en aldri så liten nyorientering for Bono & Co. Mens de tre første albumene vokste ut av den pønka energien og det fjerde («The Unforgettable Fire») søkte litt mer sonisk-ambient-eksperimentelt terreng, gikk «The Joshua Tree» i retning en mer organisk roots-tilnærming, trygt plassert innenfor konvensjonell rock. De gravde litt i iriske røtter, men festet framfor alt blikket på det mytiske USA, landet de hadde blitt godt kjent med gjennom turneer de siste årene.
Fascinasjonen for det store kontinentet med de mange motsetningene var en åpenbar drivkraft, men også Bonos reiser året før til Afrika og Latin-Amerika spilte inn. Der fikk han oppleve fattigdom og sult samt konsekvensene av amerikansk utenrikspolitikk på nært hold, og ifølge ham selv førte dette til refleksjoner rundt «den åndelige ørkenen» han observerte i deler av USA.
Engasjement
Fra refleksjoner var heller ikke veien lang til engasjerte sanger som «Bullet the Blue Sky» (om USAs utenrikspolitiske innflytelse i Mellom-Amerika), «Red Hill Mining Town» (om gruvearbeiderstreiken i Storbritannia i 1984) og «Mothers of the Disappeared» (om mødrene på maiplassen i Buenos Aires og andre undertrykte ofre). Det er liten tvil om at denne kombinasjonen av samfunnsengasjement, sårbarhet og undrende lengsel i stor grad bidro til å gi albumet dets kraftfulle uttrykk.
Ved et veiskille
I tillegg har The Edge uttalt at det også handlet om at de ganske enkelt var kommet til et veiskille. De hadde en meget distinktiv sound, med The Edges korthugne og ekkosøkende gitarriffs som en musikalsk signatur. Men disse var støpt og formet i en pønka ungdomstid, og ifølge The Edge kunne de fort stivnet i en klisjé.
Og da ble det naturlig for kvartetten som hadde blitt «modne» menn som nærmet seg 30 år å søke inspirasjon andre steder. Erkjennelsen av at de ikke var så altfor godt bevandret i musikkhistorien fikk dem til å oppsøke sine irske røtter og dykke ned i den amerikanske mytologien som hadde vært så sentral for rockens utvikling.
Eno og Lanois
Med på laget fikk de Brian Eno og Daniel Lanois, som også hadde produsert bandets forrige album «The Unforgettable Fire». Men selv om «The Joshua Tree» i ettertid gjerne omtales som U2s første «amerikanske» album, ble alt spilt inn hjemme i Irland. For det meste i to «hjemmestudioer» for å skape den avslappede, organiske atmosfæren de mente ville passe de nye sangene best.
Samtidig vektla Eno/Lanois et litt cinematisk lydbilde, for å knytte det nærmere den amerikanske mytologien og illustrere kontinentets åpne landskap som mange steder strekker seg i det uendelige. En stemning som også Anton Corbijns klassiske cover bygger godt opp om, der irene er avbildet i Mojave-ørkenen på grensen mellom California og Nevada.
Litt funfact-digresjon i denne sammenheng kan være at bandets gamle produsent Steve Lillywhite ble kalt inn for å mikse ferdig plata. Det var rett før den skulle sendes til platepressa, men fortsatt var bandet ikke blitt enige om hvilken rekkefølge låtene skulle ha. Den oppgaven overlot de derfor like greit til Lillywhites kone Kirsty MacColl som hadde spesiell sans for de tre låtene «Where the Streets Have No Name», «I Still Haven’t Found What I’m Looking For» og «With Or Without You». Hun plasserte dermed de tre som albumets tre første låter, en sekvensering som i forhold til klassisk rocketenking framstår som noe merkelig.
Suksess
Da albumet ble sluppet den 9. mars 1987 var både kritikere og fans uansett over seg av begeistring. «The Joshua Tree» gikk helt til topps I mer enn 20 land og skal visstnok også ha vært det raskest-selgende album I Storbritannias historie. Sikkert er i hvert fall at albumet har solgt over 25 millioner, og dermed figurerer høyt opp på lista over historiens mestselgende plater. Og for den saks skyld, også på lister som skal kåre rockehistoriens beste utgivelser.
Det er selvsagt heller ikke tilfeldig at det var dette året som U2 forlot arenakonsertene og I stedet checket inn på stadion. Noe som på sikt også fikk avgjørende betydning for deres utvikling I retning de visuelt storslagne showene som bandet siden er blitt kjent for. Og som vel også har bidratt til at mange opplever dem som så altfor pompøse for sitt eget beste. Men det er noe helt annet.
Av Leif Gjerstad
Les også: Da Leffe traff U2 men ikke fikk saken på trykk
Les også: U2 – Forsøker å bevare idealene (intervju fra 1983)
Les også: U2 – Politikk uten paroler (intervju fra 1985)
Les også: Da Leffe spiste lunsj med The Edge
Les også: The Edge – på kanten til noe godt (intervju fra 1992)
