Internasjonale størrelser som David Bowie, Leonard Cohen og Nick Cave toppet lista over årets beste plater. Men under der finner vi også mange skandinaviske artister som har levert varene i løpet av 2016. Her er fem norske og fem svenske som har vært del av lydsporet mitt dette året.
Vi starter med fem norske:
Stein Torleif Bjella «Gode liv» (Heime med hund Records)
Hedersmannen fra Ål har på sitt fjerde soloalbum vist at han klarer å holde på identitet og særpreg, uten å stivne i forslitte spor. Viktigst av alt er likevel at han gir liv til litt triste, fortapte skikkelser på en måte som demonstrerer at også vonde tider kan legge grunnlaget for et godt liv.
Les også: Blå sanger om gode liv (intervju)
Jenny Hval «Blood Bitch» (Secret Bones Records)
En plate om kvinnelig blod og vampyrer høres kanskje ikke så appetittvekkende ut, men Hval har klart å håndtere temaet med en musikalsk nysgjerrighet som skaper et fascinerende brygg. Med tekster som ser på koblingen mellom samfunn og individ byr «Blood Bitch» for hver gjennomspilling på stadig nye opplevelser, der den i ekte kunstpopstil balanserer mellom det umiddelbare og det mer komplekse.
Les også: På tide å bli blodfan (plateanmeldelse)
Hjerteslag «Vannmann 86» (Eget selskap)
Bergenserne fikk mye ros for fjorårets «Møhlenpris Motell» og bekrefter på årets oppfølger det positive inntrykket fra debuten. Fengende energisk rock med like doser pop og pønk – og med «Sang til Sonja » som en av årets beste låter.
Claudia Scott «Let the Ribbons Fly» (Lovely Monster Records)
For to år siden fikk hun Spellemannprisen for albumet «Follow the Lines », og årets nye med Scott bekrefter at hun er inne i en god kreativ fase. Countryåren ligger fortsatt trygt i bånn, mens hennes rocka garnityr i et ekspanderende lydlandskap bredder uttrykket og gjør dette til en svært fin lytteropplevelse.
Hasse Farmen «Livet du redder kan være ditt eget» (Farmen Gramofon)
Årets utgivelse er Farmens fjerde soloplate siden debuten i 1995. Det er også hans beste så langt. «Livet du redder» er en mørk plate med lys, dvelende strukturer bygget rundt gode melodier og med et tekstunivers som går utenpå det meste i norsk musikk. En plate som fortjener all den oppmerksomheten den kan få! (PS! Du visste kanskje at Bjella og Farmen på 1990-tallet spilte i samme band?)
Les også: Farmen med sanger som redder liv (intervju)
Til Sverige
Og da vandrer vi over grensen, hvor vi finner disse høydepunktene:
Hurula «Vapen till dom hopplösa» (Universal Music)
Med bakgrunn i pønken har Robert Hurula Petterson med årets plate (og hans andre solo) beveget seg litt mer inn mot skramlepopen, ikke helt uten likhetstrekk med Håkan Hellström. Så har da også Björn Ohlsson produsert både Hurula og Hellström. Flere referanser? Hva med folk fra Broder Daniel som medvirker på plata og tekster som bygger videre på det Thåström utforsket i Ebba Grön og Imperiet. Og: referansene er ment i god forstand!
Frida Hyvönen «Kvinnor och barn» (RMV Grammofon)
Den beste 70-tallsplata som er kommet på 10-tallet? Neida, ikke nostalgi i den forstand, men Hyvönens sylskarpe observasjoner og gjerne giftige kommentarer til samspillet (eller kanskje heller manglende samspill) mellom de to kjønn viser at noen temaer er hevet over tid og generasjoner. De framstår dessuten som ekstra sterke når de, som her, plasseres i et nedstrippet arrangement dominert av piano, cello og strykere – en ramme som sikrer fokuset på Hyvönens uttrykksfulle vokal.
Håkan Hellström «Du gamla du fria» (Tro och Tvivel/Woah Dad!)
Skandinavias største artist gjorde ikke skade på sitt navn ved årets utgivelse. For selv om han er blitt stadionrocker deluxe, har han fortsatt de musikalske beina trygt plantet på den skakke jorda hvor besnærende popmelodier skramler seg framover med passe doser energi, lekenhet og sår alvor liggende på lur.
Les også: Den store triumfen (konsertanmeldelse)
Dungen «Häxan» (Smalltown Supersound)
Våre svenske proggfavoritter har på sitt åttende album gått til filmen! Eller mer presist, Gustav Ejstes & Co har denne gangen tatt utgangspunkt i en gammel tysk-arabisk animasjons/stumfilm fra 1925 som de så har lagd sitt eget instrumentale lydspor til. Men bortsett fra at plata mangler vokal, er det ellers herlig og umiskjennelig Dungen.
The Radio Dept. «Running Out of Love” (Labrador Records)
De svenske indiepoperne fra Lund har ligget lavt de siste årene, men kommet desto sterkere tilbake med årets album, deres fjerde siden debuten i 2003. Her har de latt gitarene henge mer på veggen og i stedet latt synthene dominere lydbildet, mens melodiene bygger opp under de ofte mørke, bitre og gjerne også politiske (hør «Swedish Guns»!) tekstene.
Av Leif Gjerstad
