Da Uncut for et par år siden skulle kåre tidenes beste debutalbum landet de på «Velvet Underground & Nico» og Televisions «Marquee Moon». I Paris denne helgen framfører først Television sitt verk, før John Cale søndag følger opp med å spille Velvet Undergrounds legendariske førstealbum. Og ja, Leffe er på plass på begge konsertene!
Med ti års mellomrom,1967 og 1977, dukket Velvet Undergrounds og Televisions to banebrytende plater opp. Men selv om de kom i forskjellige tidsaldre (i rocksammenheng) har platene mange berøringspunkter. Begge oppsto i New York og begge ble skapt i byens litt alternative og avantgardistiske musikk/kunstmiljø. Begge bandene varte også nokså kort tid før de ble oppløst. Og selvsagt, begge platene ble omfavnet av de indre kretsene, men ignorert av de store massene.
Velvet Underground-plata har imidlertid tatt igjen det tapte ved å bli en ikonisk utgivelse «alle» rockere må innom og helst også kjøpe. Låter som «Heroin», «Venus In Furs» og «All Tomorrow’s Parties» skildrer skyggesidene i New Yorks bakgater på en måte ingen hadde vært i nærheten av tidligere. Og vel strengt tatt heller ikke seinere. Det er vel også derfor myten har oppsummert platas betydning ved å hevde at bare 50.000 kjøpte plata, men alle som gjorde det startet eget band etterpå.
Les også: John Cale – Musikalsk gresshoppe (arkivintervju fra 1996)
Mindre kjent
Sammenliknet med Velvet Underground har Television hatt større problemer med å holde navnet sitt like levende i ettertid.
De naturlige grunnene til det er åpenbart at de manglet profilerte forgrunnsfigurer som Lou Reed, John Cale og Nico i sine rekker, samtidig som de heller ikke hadde tilknytning til et mytisk miljø a la Andy Warholds The Factory. Dessuten var deres levetid (som plateartister) veldig kort før spenningene mellom de to gitaristene Tom Verlaine og Richard Lloyd ble så store at de sprengte gruppa bare to år og ett album etter knalldebuten.
Les også: Tom Verlaine utenfor rampelyset (arkivintervju fra 1982)
Les også: Richard Lloyd – Ekte Television (arkvintervju fra 1992)
Men Television rakk altså å skrive seg inn i rockhistorien med den poetisk-nevrotiske «Marquee Moon», hvor ikke bare det ti minutter lange tittelkuttet men også låter som «See No Evil» og «Venus» fortjener sin plass i enhver rock-kanon. Sammen med artister som Patti Smith og Ramones plasserte Television også kultklubben CBGB’s på kartet og varslet både innholds- og holdningsmessig en ny era for New York-rocken.
Alle de tre nevnte CBGB’s-navnene har for øvrig lagd noe av det ypperste man kan tenke seg blant debutplater, og for meg inntok spesielt Televisions «Marquee Moon» og Patti Smiths «Horses» raskt plassen som to av mine favorittplater gjennom alle tider. Det er de for den saks skyld fortsatt.
Les også: Patti Smith – Horses med evig liv
Noen flere gode debutalbum
Jeg har selv deltatt i et par slike kåringer om tidenes beste debutalbum, og har faktisk endt opp med å sette nettopp «Marquee Moon» aller øverst på tronen. Akkurat det med førsteplassen er kanskje noe usikkert, men det er likefullt hevet over enhver tvil at det er en av de debutplatene jeg helt klart ville tatt med meg til denne øde øya jeg håper jeg aldri må dra til. Det ville jo bare bli så altfor problematisk å velge hvilke andre plater som skulle få bli med på ferden.
Men ok, de fire som her allerede er nevnt, vil måtte bli med i bagasjen. Jeg vil likevel ha med litt flere, så her er 15 andre førsteplater fra noen kule artister jeg ville prøvd å presse ned, hvis ikke overvekta lyser rødt. For øvrig fordelt med tre plater på alle tiår fra 1960-tallet fram til 2010, og aldri mer enn en plate fra et enkelt år.
Det gir meg følgende beste debutalbum-reisefølge:
1960-tallet: Beatles «Please Please Me» (1963), Jimi Hendrix Experience «Are You Experienced» (1967), The Band «Music From Big Pink » (1968)
1970-tallet: Roxy Music (1972), The Clash «The Clash» (1977), Joy Division «Unknown Pleasure» (1979)
1980-tallet: U2 «Boy» (1980), R.E.M. «Murmur» (1983), Steve Earle «Guitar Town» (1986)
1990-tallet: Pearl Jam «Ten» (1991), Jeff Buckley «Grace» (1994), The White Stripes «The White Stripes» (1999)
2000-tallet: The Strokes «Is This It» (2001), Arcade Fire «Funeral» (2004), Bon Iver «For Emma, Forever Ago» (2008)
Om Paris-konsertene
Både John Cale og Television holder sine konserter i Philharmonie de Paris, men i to ulike saler. Konsertene inngår i programmet «The Velvet Underground. New York Extravaganza» som gjennom både konserter og utstilling (står fram til utgangen av august) setter fokus på Velvet Underground, Andy Warhol og New York.
Mens Television med unntak av Richard Lloyd (erstattet av Jimmy Ripp) stiller med den legendariske «Marquee Moon»-besetningen, blir situasjonen naturlig nok en helt annen for «Velvet Underground & Nico»-konserten. Lou Reed, Nico og Sterling Morrison er alle døde, slik at bare John Cale og Moe Tucker er gjenlevende.
Så vidt vites er ikke Tucker aktuell for Paris, hvor Cale vil spille med et band sammensatt bare for denne ene kvelden. Blant de som skal stå på scenen sammen med Velvet Underground-legenden i Paris finner vi Pete Doherty, Mark Lanegan og medlemmer av Animal Collective.
Av Leif Gjerstad
