Oslo: I 30 år prøvde Vashti Bunyan å fortrenge at hun hadde gitt ut en plate. Nå har hun forsonet seg med skjebnen og gitt ut to til, og søndag 29. mars spiller den britiske artisten på Union Scene i Drammen.
Vashti Bunyan kunne blitt den nye Marianne Faithfull. I hvert fall var det hva både Rolling Stones-manager Andrew Loog Oldham og hun selv håpet, da 20-årige Bunyans debutsingel «Some Things Stick In Your Mind» ble sluppet i 1965.
Den var spesialskrevet for henne av Mick Jagger og Keith Richards, men i motsetning til Faithfulls «As Tears Go By» ble Bunyans singel aldri noen hit. Og de neste par årene ble det mest rot og lite konkret med stjernedrømmene.
Det endte med at hun sammen med kjæresten forlot London med hest og vogn, for å dra til et hippiesamfunn som deres musikervenn Donovan ville starte på ytre Hebridene. Planene gikk i vasken, men Bunyan og kjæresten slo seg uansett ned på Hebridene, samtidig som de reiste en del gjennom både Skottland og Irland i sitt mobile hest-og-kjerre-hjem, som «modern gypsies».
Skrev låter
Naturens barn som de var, hadde de minimalt med seg på sine reiser. Men gitar hadde hun, og med den skrev Vashti Bunyan noen låter som produsent Joe Boyd (Incredible String Band, Fairport Convention, Nick Drake m.fl.) fikk høre rundt juletider 1968.
På mange måter er det her historien om Vashti Bunyans eiendommelige karriere startet. For Boyd likte det han hørte så godt at han ville spille inn et album med henne. Det som skulle bli «Just Another Diamond Day».
– Vi spilte den inn i løpet av tre dager i London i 1969, men deretter hørte jeg ingenting. Ikke før jeg plutselig fikk en ferdig mikset plate vinteren 1970. Og da kom den første store skuffelsen. Boyd hadde lagd en lavmælt folkrockplate, mens jeg hadde tenkt mer pop, fortalte Bunyan da vi nylig traff henne på by:Larm i Oslo.
Sank som en stein
Hennes egen skuffelse ble snart forsterket av den store tausheten plata ble møtt med. Riktignok fikk den noen få lunkne anmeldelser i noen få aviser og blader, men det var også alt. Den sank som en gråstein uten å sette spor etter seg. Og de få som visste om den, syntes ikke å bry seg.
– På den tida bodde vi i ei lita hytte i den sørlige delen av Skottland, men selv om det var mange musikere i husene rundt, nevnte aldri noen min plate. Ikke en eneste gang. Det gjorde så vondt at jeg ble helt nedbrutt, innrømmer Bunyan.
Hun bestemte seg for å glemme plata og legge musikken helt på hylla. Det var eneste muligheten hun så for å kunne leve videre.
– Jeg var så nedbrutt at jeg måtte fortrenge Diamond-plata for å ikke rakne helt. Heldigvis lyktes jeg bra med det. Hvis ikke, ville livet mitt vært helt forferdelig.
Googlet seg selv
I 25 år levde Bunyan et liv «uten» Diamond-plata, helt fram til hun i 1996 tastet sitt eget navn i en søkemotor. Til sin store forundring ga søket flere treff, med referanser til plata hun en gang i tiden hadde spilt inn.
– Ikke bare ble plata nevnt, den ble også omtalt i så positive vendinger at jeg knapt kunne tro det jeg leste. Det var en fantastisk følelse å oppdage at plata jeg hadde trodd var en gedigen fiasko kanskje likevel ikke var det, sier Bunyan med et smil.
Men det stoppet ikke der. Et par år seinere fikk hun telefon fra plateselskapet Rykodisc. De hadde (uten hennes viten) fått overdratt rettighetene til hennes sanger, men hadde aldri hørt låtene og ante ingenting om Bunyan. Kunne hun muligens sende dem et eksemplar av plata? Svaret Rykodisc fikk var nei.
– Jeg måtte jo svare det, for jeg hadde jo ikke plata selv, ler Bunyan.
Via noen venner klarte hun likevel å spore opp et eksemplar som Rykodisc fikk, og like etter ringte plateselskapet igjen.
– De sa de virkelig likte «Just Another Diamond Day» og at de gjerne ville utgi den på nytt. Der og da fikk jeg et nytt liv!
Kultstjernenes favoritt
Da gjenutgivelsen ble sluppet i 2000, fikk plata større oppmerksomhet enn i 1970. Buzzen ble enda større da hippe artister som Devendra Banhart og Joanna Newsom sto fram som Bunyan-fans, og på eBay gikk den opprinnelige 1970-plata for 15.000 kroner.
Alt lå til rette for et comeback. Ikke bare spilte hun på en av Banharts plater og gjestet Quart-festivalen i 2006, hun spilte også inn to nye egne.
Den første av disse, «Lookaftering», kom 35 år etter debuten, i 2005. Mens «Heartleap» kom i fjor, «bare» ni år etter forgjengeren. Men det blir trolig også hennes siste, sier Bunyan.
– Det handler ikke så mye om at jeg føler alderen som at jeg jobber ganske seint. Jeg brukte sju år på å gjøre «Heartleap» ferdig, og det virker ganske fjernt å bruke så lang tid på enda en plate. Spesielt som vi ikke en gang vet om albumformatet fortsatt eksisterer når jeg en dag måtte bli ferdig, ler Drammen-aktuelle Vashti Bunyan.
- mars kommer hun til Union Scene.
Av Leif Gjerstad
