I flere år har ryktene om et nytt Cure-album versert, uten at noe har materialisert seg. Før nå.16 år etter forrige studioalbum er The Cure endelig tilbake med ny plate – og «Songs of a Lost World» er verdt den lange ventetida!
Selv om det er 16 år siden siste nye studioplate «4:13 Dream», har The Cure de siste fem årene turnert så pass intensivt at de aldri har forsvunnet ut av bildet. At noen av låtene på «Songs of a Lost World» i tillegg er blitt spilt på turné de siste årene, har naturlig nok gitt ny næring til ryktene om «et nært forestående album».
En tapt verden
Og nå er det altså endelig her. Og ikke bare det, 49 minutter lange «Songs of a Lost World» er et erketypisk The Cure-album på sitt beste. Med et mørke som løper gjennom åtte låter og kretser rundt savn, ensomhet, anger og tidens brutale gang, hele veien med Robert Smiths like personlige som plagete og klagende stemme som veiviser. Det er ikke fritt for at den melankolske stemningen som ligger over låtene får tankene å løpe i retning deres 1989-klassiker «Disintegration».
Den tematiske tonen på «Songs of a Lost World» slås fast allerede i åpningskuttet «Alone» der 65-årige Robert Smith (etter tre minutters dvelende instrumental intro) reflekterer over livets gang i strofene «Hope and dreams are gone/Where did it go». Hvordan kunne den unge gutten endre opp her, spør han, før han i sistelåten «Endsong» desillusjonert konstaterer at «Nothing left of all I loved/No hopes, no dreams, no world/(…)/Left alone with nothing nothing. Nothing».
Mørk bakgrunn
De eksistensielle spørsmålene Smith fordyper seg i på plata skal være et direkte resultat av dødsfall de siste årene i Robert Smiths familie og nære vennekrets. Blant annet omhandles storebroren Richards død og savnet etter ham i «I Can Never Say Goodbye», mens han i «And Nothing Is Forever» skildrer angeren han føler over et løfte han ikke kunne holde: å bli ved en nær venns dødsseng.
Låtene er pakket inn i et fyldig lydteppe, der musikken flyter langsomt og dvelende framover, mens poengterte trommer, synther/strykere og borende gitarer bygger melankoli og legger alt til rette for Robert Smiths innstendige vokal.
«Songs of a Lost World» er en plate om en tapt verden og alt som er gått tapt på livets vandring, der det bekmørke på et par låter også gjennombores av dissonant uro. Dette kunne lett gitt musikken et klaustrofobisk preg. Men det er vel nettopp det som er noe av fascinasjonen ved The Cure, at de gjennom flere tiår har dyrket og formet depprock på en måte som i alt det mørke også byr på skjønnhet og melankoli som varmer og løfter.
Av Leif Gjerstad
Les også: Diktatoren i The Cure (intervju fra 1987)
