(intervju opprinnelig publisert i 1998)
Oslo: Da «Strangers Almanac» kom i fjor ble den av mange kritikere utropt til «årets countryrockalbum». Selv omtaler medlemmene i Whiskeytown plata som «årets mareritt».
– Et helvete, slår bandets kvinnelige medlem Caitlin Cary fast. – Det var så mye disharmoni i studio at to av medlemmene forsvant, mens vi andre lurte på hvorfor de var smartere enn oss. Og den turbulente stemningen i bandet fikk konsekvenser også for forhold utenfor. Det er et under at «Strangers Almanac» ble så bra som den ble, men bare helt naturlig at det aller meste på plata handler om følelsesmessig tap.
Cary ønsker ikke å gå mer i detalj, annet enn å antyde at samarbeidet med produsenten Jim Scott var vanskelig. Nesten like vanskelig som det var å jobbe med bandets ubestridte sjef, låtskriver og vokalist David Ryan Adams.
– Jim hadde for mye kontroll, samtidig som «Strangers Almanac» i veldig stor grad var Ryans plate. Det var hans manndomsprøve, hevder Cary i sjefens fravær.
Ryan dukker nemlig opp til vår avtale sterkt forsinket, med unnskyldningen at han gikk seg vill i Oslo og ikke kjente navnet på stedet han skulle til.
Mer rock enn country
Det er nok fortsatt mange som ikke kjenner Whiskeytown heller, men tilhengerne har i hvert fall blitt adskillig mange flere siden starten i Raleigh, North Carolina i 1994.
– Opprinnelig ønsket vi å spille country, men måten vi brukte gitarene på gjorde at vi ble mer rocka enn planlagt, forteller Ryan når han endelig dukker opp. Han protesterer heller ikke når de andre i bandet (Phil Wandscher, Caitlin Cary, Steven Terry og Chris Laney) hevder at de i dag rocker enda mer enn for bare et par år siden.
– Når folk skal omtale Whiskeytown dukker gjerne begrepet countryrock opp. Dagens utgave av bandet er definitivt mer rock enn country, bekrefter Adams og trekker på skuldrene når vi spør om han er komfortabel med å bli innlemmet i «No Depression»-båsen, sammen med grupper som Uncle Tupelo og dens avleggere Wilco og Son Volt.
– Bra band, nikker Ryan.
– Men den viktigste inspirasjonskilden for Whiskeytown er Replacements. Uten dem ville jeg aldri holdt ut highschool.
Forbereder ny plate
For tida er Whiskeytown ute på sin første Europa-turne, og ifølge Ryan Adams spiller de seg inn til neste studioøkt.
– Ingen av låtene på «Strangers Almanac« var framført før vi gikk i studio, og flere av dem skrev jeg i løpet av den ene måneden innspillingen varte. Derfor visste ingen hvor vi skulle, og kampen om retningen ble smertefull. På denne turneen spiller vi imidlertid flere av låtene som er påtenkt vår neste plate, så da vil det ikke bli like ille i studio som sist, hevder Ryan.
Caitlin Cary og de andre i bandet virker ikke like sikre.
– Ryan er av typen som plutselig bare spytter ut låter. Hans store drøm er dessuten å gjøre ferdig en hel plate i løpet av en dag. Det er derfor ikke alltid like lett å vite hva hans neste trekk blir, innrømmer bandet før de samles for fotgrafering, Ryan med sigarett i munnen og Cola-flaske i hånden. Så da gjenstår det bare å spørre Ryan Adams om navnet Whiskeytown.
Han ser ut til å tenke seg om et øyeblikk, før gitarist Phil Wandscher kommer til unnsetning.
– Jeg har hørt Ryan fortelle utrolig mange historier om navnet, den ene mer fantastisk enn den andre. Men sannheten er ikke mer komplisert enn at han ønsket et navn med god klang. Og det fant han i Whiskeytown.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB i april 1998)
Les også: Ryan Adams i kjole
