(intervju opprinnelig publisert 1994)
Oslo: – Vi har 26 timer på oss å legge fram rapporten og kvartalsregnskapet, sier Beck, skrur på overheaden og svinger med luftige bevegelser pekestokken over det fiktive regnskapet på lerretet.
Onsdag kom årets nykommer i rocken, Beck (24) til Oslo, og grep straks kommandoen da han skulle møte en håndfull journalister i et konferanserom på hotellet. En stjernehalvtime forsinket trer han inn gjennom døra, og snur på rollene ved å trekke opp kameraet og forevige de norske journalistene.
– Skal bruke det til omslaget på min neste CD, flirer den 24-årige amerikaneren før han inntar sin plass ved rundebordet. En noe surrealistisk åpning på møtet som kanskje forsvarer spørsmålet om hvordan han har klart å tilpasse seg sin nye rolle: fra total obskuritet i 1993, til internasjonalt stjerneskudd med hitsingelen «Loser» og albumet «Mellow Gold» i 1994?
– Vi har lært oss å takle presset ved å kaste små baller i garderoben, inngå veddemål, bygge små matbyer og ha folk som hvert femte minutt skriker fornærmelser til meg, svarer Beck og gjemmer seg bak sine mørke solbriller.
Unik kontrakt
Men om åpningen ble noe surrealistisk showpreget, viste Beck seg raskt som en hyggelig, ung fyr med reflekterte svar. Blant annet om den unike platekontrakten han har sikret seg. Den som tillater ham å gi ut plater på andre, uavhengige selskap parallelt med plater på det multinasjonale selskapet Geffen.
– Jeg skriver låter hele tida, og for meg er denne friheten essensiell. Det er platebransjens natur å ikke slippe for mange plater, fordi markedet bare kan svelge en begrenset andel. Men har jeg musikk som ligger klar for utgivelse, vil jeg nødig vente ett år eller to grunnet markedshensyn. Og kontrakten min betyr at jeg kan gi ut hva jeg måtte ønske, uten å måtte spørre om lov og uten å måtte selge et visst antall plater for å få lov, forklarer Beck som egentlig heter Beck Hansen og har norske aner.
– Bestefaren min kom fra Norge, men hvorfra vet jeg ikke. Han var sjømann, men etter at han ble utsatt for overgrep om bord, hoppet han i land da båten lå i New York. Der bygget han seg et lite skur som etterhvert ble til et hus, stiftet familie og hadde som jobb å overvåke båtene som kom inn til New York. Stort mer vet jeg dessverre ikke om hans bakgrunn.
Den nye guruen
Becks internasjonale debutalbum «Mellow Gold» slo ned som en bombe da den ble utgitt sist vinter. Her blandet han med naturlig autoritet folk, pønk, blues og rap som han parret med lettere surrealistiske tekster.
Resultatet ble selvsagt at han ble utropt som den nye generasjonens talsmann, mens mange trakk paralleller til Bob Dylan og Woody Guthrie.
– Slike sammenlikninger virker noe søkt for meg. Riktignok har jeg stor sans for deres musikk og tekster, og musikken min ligger opplagt nærmere dem enn en gruppe som for eksempel Boston. Men vi tilhører forskjellige generasjoner med ulike erfaringer, og jeg henter heller næring fra mitt eget liv enn å suge fra deres bryst.
Ikke likson-fattig
Beck vokste opp dels i Kansas City og dels i Los Angeles, før han som tenåring tok gitaren på ryggen og søkte lykken i New York. Der sov han på gulvet i tilfeldige leiligheter, og blandet seg med byens stuntpoeter og andre kunstnerbohemer. Etter et par år på østkysten vendte han imidlertid tilbake til Los Angeles, hvor han spilte på småklubber da «Loser» ble innspilt.
Hans unge alder, sjuskete klær og «alternative» holdning førte til at MTV etter gjennombruddet karakteriserte ham som en «slacker», som noe fritt kan oversettes til giddesløse «usj-og-æsj-til-alt»-etterfølgere av Generasjon X.
– Da MTV sa det ble jeg direkte fornærmet. Jeg vokste opp på 1980-tallet hvor alle var pengefikserte og stadig skulle kjøpe nye klær, biler og andre materialstiske goder. Men jeg kom fra fattige kår hvor vi ikke hadde råd til slikt, og jeg var derfor nødt til å kjøpe klærne mine i bruktbutikker, sier Beck og tilføyer:
– Det var ikke det minste kult å være eksludert og måtte gå i sjaskete klær, og jeg har ingenting med slacker-moten å gjøre. Det er alltid lett å være kynisk, giddesløs og snobbe nedover når du har råd til det.
Ingen talsmann
Av samme grunn reagerer han sterkt på å bli omtalt som talsmann for en «ny» generasjon, som reklamebransjen nå prøver å slå mynt på.
– Jeg forlot skolen i så ung alder, at jeg aldri har opplevd det typiske college-ungdomsmiljøet. Omgangskretsen min besto nesten utelukkende av folk som var ti til femten år eldre enn meg, og derfor blir greia med meg som talsmann for slacker-generasjonen helt absurd, sier Beck og fyrer av en ny kraftsalve:
– Jeg blir kvalm av pop-industriens aldersfiksering. Eldre mennesker med større livserfaring har mye å tilføre oss som er yngre, og det er derfor langt mer interessant å inkludere enn ekskludere folk av ulik alder, sier Beck
Som da han skulle framføre «Loser» på et engelsk tv-program gjorde et poeng av nettopp det. I stedet for å stille med et ungt band hyret han inn tre musikere fra pensjonistenes rekker, noe som fikk det unge publikummet til å måpe.
– Du kan sikkert kalle det for en slags markering eller protest, men mest var det for å ha litt moro, avslutter Beck med et smil før han igjen trekker opp kameraet og foreviger journalistene før han forsvinner ut døra.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB november 1994)
