(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, der den ble publisert 11. november 2024. Den anmeldelsen finner du her)
Magne Helgerud byr på et artig skråblikk på de gamle romernes liv og leven, med hundre anekdotiske historier og opplysninger av «dette-visste-du-ikke»-slaget.
Magnus Helgerud «100 ting jeg tenker på når jeg tenker på Romerriket»
(Aschehoug forlag, 207 sider)
Idéhistoriker Magne Helgerud (41) har tidligere skrevet bøker om den norske hytta, OL på Lillehammer og om turisme og turistens vesen. I sin nye bok blikker han lenger bakover, og tar leseren med tilbake til det gamle Romerriket. I 100 ting jeg tenker på når jeg tenker på Romerriket vandrer han gjennom historien og lager en alternativ historietime, med små anekdoter og andre fortellinger og opplysninger som skildrer tiden og livet hos de gamle romerne.
Ti tematiske kapitler
Helgerud har delt inn boka i ti tematiske kapitler – om gladiatorkamper, dagligliv, vitenskap, ingeniørkunst, utskjelte keisere, sport og spill, erotikk og hygiene, krig og katastrofer, reising på romertida samt endelig en slags oppsummering med fokus på den rike arven etter Romerriket. Og innen hvert av disse byr han på ti underkapitler om «ting han tenker på» når han tenker på Romerriket.
Det blir i alt hundre ting som Helgerud med stor entusiasme og enkelt språk forteller leseren. Enkelthistoriene er gjerne av det underholdende og/eller overraskende slaget som hver framstår som frittstående anekdotisk, men som sammen kan tegne opp et større bilde av livet i det gamle Romerriket. Samtidig lar boka oss forundre over alt de gamle romerne faktisk fikk til – og som har sikret den rike arven etterkommende generasjoner har dratt nytte av. Det som gjør at vi selv i dag, to tusen år etter, lar oss fascinere av alt det Romerriket kunne by på.
Morsom historietime
I sin vaskeseddel omtaler forlaget boka som «årets morsomste historietime», mens valget av historier tydelig viser at fokus primært ligger på det morsomme og underlige. Slik som opplysninger om at romerne lagde parfyme av gladiatorsvette, at en skallet keiser gjorde det forbudt å se ham ovenfra, at de hadde superrike idrettsstjerner, at de vasket klærne i urin og at «tilfeldig sex» var like populært som akseptert, forutsatt at du kom fra rett klasse. Og så videre.
Helgerud skriver hele veien i en slentrende muntlig og uhøytidelig tone som gjør det lett å bli med på ferden. Ofte kommer forfatteren også inn fra sidelinja med småsleivete, humoristiske og personlige kommentarer knyttet til det vi nettopp har lest. Et grep som sikkert er ment å myke opp historietimen og gi fortellingen et mer levende og muntlig preg. Så kan man diskutere hvor vellykket dette grepet har vært.
Hummer og kanari
Med ti kapitler som omhandler ti vidt forskjellige temaer, blir det nødvendigvis en stor spredning i materialet. Men samtidig som dette skaper variasjon, sitter jeg igjen med inntrykket av at det blir litt hummer og kanari, der personlige preferanser avgjør hvilke kapitler som framstår som de morsomste og mest interessante.
For undertegnede skapte denne salige blandingen tidvis problemer med å holde på konsentrasjonen underveis. Men kanskje er ikke 100 ting jeg tenker på når jeg tenker på Romerriket ment for strekklesing? Kanskje passer den best i litt mindre doser, som en bok man kan ta fram av hylla, bla i og forlyste seg over noen av historiene. Mens de andre får vente til en annen gang.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, der den ble publisert 11. november 2024. Den anmeldelsen finner du her)
