Girl in red albumdebuterte og Kings of Convenience gjorde comeback, mens Stian Carstensen og Tønes befinner seg i to helt ulike univers. Til felles har de fire at dette er noen norske plater vi vil huske fra 2021, selvsagt sammen med noen andre.
Utgivelsene er ikke rangert, men presentert i alfabetisk orden.
Tove Bøygard «Eld» (Lucky B Records)
Innenfor sine «jordnære» rammer country, folk og rock spiller Bøygard på et stort register på «Eld», med tekster som veksler mellom dirrende utadvendt harme og lavmælte personlige tilståelser. Ulike temaer som turneres med ulik temperatur, men som Bøygård med sin sterke lyriske åre klarer å knytte sammen til en enhet som hele veien ånder glød og engasjement. Samtidig sørger hennes like varierte som fengende melodier for å holde interessen oppe og gjøre «Eld» til et album som gløder og varmer.
Stian Carstensen «Musical Sanatorium» (Grappa)
Det er vanskelig å bruke vanlige sjangerbegrep for å beskrive denne musikken, siden multi-instrumentalist Carstensen elegant unngår alt som kan snevre inn. For hva skal man ellers si om et album som stort sett er instrumentalt og inkluderer såvel proggfolk og bulgarsk folk som jazzrock og klassisk samtidsmusikk, samtidig som instrumenteringen er så mangfoldig variert og taktskiftene så hyppige at det bare føles helt naturlig at arrangementene så å si alltid overrasker med uventede vendinger.
Farmers Market-sjefen Carstensen har vært åpen om at han har slitt psykisk, og at det mangeårige arbeidet med albumet har hatt en klar terapeutisk effekt. Med på ferden har også hans venner i Farmers Market, KORK-medlemmer, Mike Patton, Ola Kvernberg, Todd Terje og mange flere vært. Og sammen bidrar de til å skape en musikkopplevelse som er like visuell som fargerik. Et fascinerende album!
Death by Unga Bunga «Heavy Male Insecurity» (Jansen Records)
God gammel riffbasert gitarrock er ikke akkurat det som mest preger dagens rock, men Mosse-bandet holder rockefanen høyt. Og de gjør det med stil. «Heavy Male Insecurity» går rett inn i samtidens diskusjon om mannlig identitet, med et glimt i øyet og musikalsk machoposering et sted mellom garasje og pønk i dens mer melodiøst fengende hjørne. Hele veien med masse energi og hissige gitarriff og soli som styrer låtene i den retning bandet ønsker dem. Og det gjør de med så stor høyoktansk presisjon og autoritet at det i hvert fall på det punktet er vanskelig å se den mannlige usikkerheten som de signaliserer i tittel og tekst.
Frøkedal & Familien «Flora» (Fysisk Format)
Anne Lise Frøkedal har bakgrunn i grupper som Harrys Gym og I Was a King, men har operert solo de siste årene. Årets album er det tredje i rekken siden solodebuten i 2015, og «Flora» bekrefter både Frøkedals styrke og positive utvikling. I sine tidligere grupper har indie-ånden dominert, men uten å svikte sitt gamle ståsted har hun som soloartist beveget seg i retning grenselandet folkrock/pop. På «Flora» får dermed de fleste låtene et luftig og halvakustisk preg, men sammen med sitt band Familien går hun heller ikke av veien for litt rufsete gitarskurring når det måtte passe. Uansett hvilken vei hun slår inn på er forståelsen for og evnen til å dyrke den gode popmelodien til stede, godt hjulpet av et band som følger Frøkedal tett og er utsøkt lydhøre for stemningsskifter i musikken. Ellers er det verdt å notere at tittelsporet «Flora» er det eneste av platas ti spor som synges på norsk – og at det også er den låten som har fått en mest utpreget norsk folkedrakt.
Girl in red «if i could make it go quiet» (AWAL)
Selv om tittelen uttrykker et visst ønske om å bli forbigått i stillhet, sørget de elleve låtene på «if i could make it go quiet» at hypen rund Marie Ulven fortsatte å øke. Albumet bobler over av energi, følelser og sterke melodier pakket inn i en detaljert og vital produksjon, der hun og medprodusent Matias Tellez sørger for at nyansene i musikken trer tydelig fram. Som person har Ulven markert seg som svært åpenhjertig, og det preger også musikken til Girl in Red. Enten hun synger om mentale problemer, lengsel eller skeiv kjærlighet gjør hun det med et direkte pågangsmot som utstråler mer styrke enn skjørhet. En modig og imponerende debut!
Hellbillies «Blå dag» (Hellbillies Records/Universal)
Ville ha med en av veteranene Hellbillies eller Motorpsycho, og siden jeg i fjor hadde med Motorpsycho falt valget denne gangen på Hellbillies. At jeg blander dem litt sammen her, til tross for ulik musikalsk profil, har selvsagt å gjøre med at det er veteraner som fortsatt leverer. For selv om Hellbillies ikke akkurat byr på så mye nytt når de slipper nytt, er det alltid like kvalitetsbevisst. Deres måte å blande rock og (etterhvert litt mindre) country med hallingdialekt gir dem en identitet som både er universell og lokal på samme tid. Gitarene fungerer fortsatt som pådrivere innenfor en musikalsk ramme som sprudler av energisk vitalitet og sterke melodier med fine novelletekster attåt. Noen av disse for øvrig forfattet av bandets tidligere medlem, Arne Moslåtten. Så mange nye aha-opplevelser ga ikke «Blå dag» meg, men du verden så fin dagen blir med den som selskap!
Kings of Convenience «Peace Or Love» (EMI/Universal)
«Quiet is the new loud» deklarerte Kings of Convenience på debuten for 20 år siden. At deres kjøreregel fremdeles gjelder viser deres første nye album på tolv år, «Peace or Love», tydelig. For her er det fortsatt myke melodier, vakre harmonier og diskret smakfull og fengende instrumentering som gjelder, i en drakt som har et klart luftig og akustisk preg. Innimellom er det også plass til strykere, tangenter og utflukter inn i et bossanova-inspirert landskap for stemningens og variasjonens skyld. Samme positive funksjon har også den ekstra vokalhjelpen de får av kanadiske Leslie Feist på to kutt.
Selv om deres fjerde album kommer hele tolv år etter forgjengeren, oppleves «Peace or Love» som en helt naturlig og logisk fortsettelse av det som var. Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe har åpenbart vært mer opptatt av kontinuitet enn nyvinning, men rommer også nok variasjon og velsmakende detaljer til at gjenhøret framstår som en positiv opplevelse.
The Northern Belle «The Women In Me» (Die With Your Boots On)
Neste år kan The Northern Belle feire tiårs-jubileum, og de kan gjøre det I visshet om at de står mer støtt enn noensinne. Bare ett år etter at de overbeviste med california-flørten på sitt tredje album «We Wither, We Bloom» slapp Stine Andreassen & Co tidlig i høst albumet «The Women In Me». Trolig en litt «spontan» utgivelse, med utgangspunkt i de live-begrensningene som pandemien har påført musikklivet. For kan du ikke spille konserter, kan du i det minste jobbe i studio. Og i dette tilfellet definitivt til glede også for oss lyttere!
De syv låtene på årets album klokker inn på litt under halvtimen, og byr både på litt trad folk med hardingfele og det hele samt litt mer rocka (synth- og gitar)takter i samarbeidet med Oriens Belte. Men uansett hvilket stemningsleie låtene ligger i eller hvilken drakt The Northern Belle har gitt dem, står den vakre melodien også denne gangen i fokus. Samholdet i nordicana-miljøet kommer også fram i Sufjan Stevens-låten «Chicago», der Andreassen deler vokal med en slags «all star team» bestående av Malin Pettersen, Ida Jenshus, Signe Marie Rustad, Mari Kreken og Louien. Og hvis noen var i tvil, resultatet blir utsøkt.
Erlend Ropstad «Da himmelen brant var alle hunder stille» (Indie Recordings)
Sammen med sitt band De Rotløse fortsetter Ropstad oppturen fra forgjengeren fra 2019, det glimrende albumet «Brenn siste brevet». En av Erlend Ropstads fremste styrker er at hans musikk rommer en rockete råhet og sørgmodig sårhet som sammen med emosjonelle og engasjerte tekster skaper velfungerende spenn og variasjon. Produsent Roar Nilsen dyrker samtidig et litt upolert lydbilde som dytter Ropstad i retning det thåströmske hjørnet, noe som kler Ropstad godt, enten det handler om smellvakre sanger eller buldrende rockere. Kontraster som beriker et univers som fenger og fascinerer.
Tønes «Thilda Bøes Legat» (Klinkeverk)
Frank Tønnesen har vært med lenge, og i år er det faktisk 25 år siden han albumdebuterte. Som artist har Tønes skyndet langsomt og omtrent for hvert album vokst både musikalsk og statusmessig. På «Thilda Bøes Legat» fortsetter han denne fine ferden, med låter som speiler Tønes univers på en glimrende måte. Her er både alvor og humor, med hverdagslige betraktninger som er både personlige og universelle. Og med melodier som byr på all den melankoli og melodiøsitet vi måtte ønske, varsomt og poengtert framført av bandet på en måte som omfavner og styrker Tønes vokal. Tønes beste hittil – og en av årets beste norske.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets internasjonale plater 2021
Les også: Årets svenske plater 2021
Les også: Årets norske plater 2020
