Øyvind anbefaler – september 2023
September var en helt «vill» platemåned. Her kan du lese om hele 20 – tjue – nye album, fra Wilco, Stein Torleif Bjella og Lars Winnerbäck til Adam Douglas, Tom Roger Aadland og svenske Jesper Lindell.
WILCO: «Cousin’»
Det er alltid spennende å koble seg på når mitt desiderte favorittband gir ut nytt. «Cousin», innspilt i «The Loft» i Chicago, innfrir til gagns, og særlig etter noen runder i spiller’n. Gode album trenger ofte det. Noen favoritter har allerede pekt seg ut.
«Cousin’» ble påbegynt før det «trygge» countryalbumet «Cruel Country» (2022), som jeg ikke er like begeistret for som mange andre.
Jeff Tweedy & Co. trengte å tenke nytt (og gå tilbake til start), men er nå tilbake i det noe mer eksperimentelle – og mer spennende – hjørnet. Den britiske produsenten Cate Le Bon har sammen med Tweedy og Tom Schick gjort noen små «støygrep» som sender tankene tilbake til mesterverket «Yankee Hotel Foxtrot» (2002) , uten at «Cousin’» er helt der. Men – albumet har også noen av Wilcos fineste låter.
STEIN TORLEIF BJELLA: «Nysetmåne»
Han hadde et band en gang (Tolv Volt), men siden solodebuten «Heidersmenn» (2009), produsert av DumDum Boys Kjartan Kristiansen, har Stein Torleif Bjella aldri sett seg tilbake. Allerede med oppfølgeren, Spellemannprisvinner «Vonde visu», kom den første sekseren, og med fireren «Gode liv» kom den neste.
«Nysetmåne» er første album på drøyt tre år, denne gang produsert av strengemester Geir Sundstøl som setter sitt velkjente preg på mange av sangene, enten det er på el-gitar, steelgitar eller klassisk gitar – og mye mer. Eirik Øien spiller bass og Kenneth Kapstad sitter bak trommesettet. Flere gjester «krydrer» albumet på vokal, som Hellbillies-brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen på «Hallingdal er ei øy» (de er alle fra Ål), Lars Lillo-Stenberg på «Representert» og Julie Dahle Aagård på «Koden knekt». Men aller best på dette albumet den rørende kjærlighetssangen «Takk», med et flott strykearrangement.
LARS WINNERBÄCK: «Neutronstjärnan»
Det viktigste med Lars Winnerbäcks 14. album er kanskje at han tenker nytt og lyder annerledes. Han ønsket ikke å gjenta seg sjøl og gikk til halve Kent, Joakim Berg og Martin Sköld, for å få ny input. Og – de har fått frie tøyler.
Fjorårets «Själ och hjårta» vokste over tid til ett av hans beste. Coveret på «Neutronstjärnan» viser en ettertenksom Winnerbäck. Er det blitt for mye Kent i monitor nå? En svensk nettside kaller det et «dinoaursamarbeid». Vel, det høres i hvert fall godt at de to har sittet ved kontrollbordet, ikke minst i koringene (det kan bli litt mye «repetering» iblant). Det er mindre gitar enn vi er vant til. Tekstene er også dypere og mer komplekse. Åpningen «Min gata i stan» kan minne om Thåström når han skuer tilbake i «Skebokvarnsv. 209» fra 2005.
Stemmen kan ingen «gjøre noe med», og tekstene er blant hans beste. Det låter umiskjennelig Winnerbäck i bunnen, og over midtveis i albumet blir Kent-dominansen mindre. «Vad gör det om hundra år», «Gärna lite till» og tittellåten er «gammel Winnerbäck» og høydepunkter her. Sjekk også ut den episke avslutningen «Vår tid», der Jocke Berg gjester på vokal. Likevel tar det litt tid å venne seg til det nye lydbildet, sjøl om jeg tror dette også er et album som vil vokse på meg – til «nåt som verkligen är bra», som han synger i spor 3.
ÆVESTADEN: «Solen var bättre där»
Ævestaden er en meget spennende norsk-svensk trio som gir ut sitt andre album, «Solen var bättre där». Trioen har et unikt lydbilde som mikser tradisjonell folkemusikk med jazzelementer og elektronika.
Med sang (fra alle tre) og harmonier og instrumenter som fele, kraviklyre, langeleik, kuhorn, munnharpe, kantele og elektronikk skaper de sammen med tekniker og produsent Hans Martin Austestad et åpent, kontemplativt og svevende lydlandskap som fanger deg inn om du åpner opp for det. Tekstene er «moderne» og ofte både litt «skrudde», småmorsomme og avvæpnende, som i albumfavorittene «Dråper» og «Motorbåt». En liten crossoverperle er dette.
Levina Storåkern, Eir Vatn Strøm og Kenneth Lien fikk Folkelarmprisen for debuten «Ingen mere gråter», og trioen har spilt på flere festivaler i Norge og i flere land i Europa.
WILLIE NELSON: «Bluegrass»
Bare et halvt år etter «I Don’t Know A Thing About Love: The Songs of Harlan Howard», kommer et nytt album med 90-åringen Willie Nelson. Forrige utgivelse var en hyllest til en av countrymusikkens mest produktive og populære låtskrivere, og her tar han for seg en annen helt spesiell låtskriver – nemlig seg sjøl!
«Bluegrass» er nyinnspillinger av tolv av hans egne låter i bluegrass-tapning – med noen av sjangerens fremste utøvere: Dan Tyminski (mandolin), Barry Bales (ståbass) og Ron Block (banjo) fra Alison Krauss’ backingband The Union Station pluss Aubrey Haynie (fele) og Rob Ickes (dobro). Mickey Raphael spiller som vanlig munnspill, om enn ikke like mye som ellers (det er ikke mye brukt i tradisjonell bluegrass).
For første gang siden 1969 spiller ikke Willie sjøl på sin signaturgitar Trigger, så Josh Martin og Bob Terry deler på gitarjobben. Aller best er gjenhøret med en av hans aller fineste sanger, «Yesterday’s Wine» og lite spilte – og jazzinspirerte – «Home Motel» (første gang innspilt på hans andre album i 1963!). Stemmen til Willie holder seg bemerkelsesverdig bra, i hvert fall på plate. Dette er ikke grensesprengende, men hundre prosent lett, slentrende feelgood.
JAKE ZIAH: «The Mission Bell»
Tidligere nevnte Geir Sundstøl er også kraftig involvert, som produsent og gitarist, når Jake Ziah gjør comeback. De forsvant etter to album og en ep, men har holdt på med noen «hemmelige» prosjekter de siste åra – blant annet under navnet Feed/Vågen. Et dobbeltalbum ble bare utgitt i Frankrike!
Nå er Syvert Feed og Arnar Vågen tilbake som Jake Ziah, som var en del av «scandicana-bølgen» tidlig på 2000-tallet, nå omdøpt til nordicana. Det er ikke så mye americana igjen, for det lydbildet de her skaper er ganske mørkt – en slags miks av depperock og americana. Men ikke la deg skremme, og ikke la tungsinnet ta deg, for dette er også pulserende musikk du raskt blir glad i. Inne i det dystre fins det mye lys også. Velprodusert, som alltid. Sjekk for eksempel ut «Lost» og «We Could Build A Rainbow», med nydelig steel-gitar fra produsent Sundstøl, og «Silver Lining». På bass: Nikolai Hængsle. Det er bare å ønske Jake Ziah velkommen tilbake.
RANDI TYTINGVÅG TRIO: «Hjem»
Etter en solokarriere med fem album på engelsk, har Randi Tytingvåg sammen med resten av trioen gitt ut tre album på engelsk og ett på norsk – før de denne helga slapp «Hjem». Trioen har tiårsjubileum i år og hadde fortjent så mye mer oppmerksomhet enn den har fått, for platene de gir ut er gjennomsyret av kvalitet hele veien.
Tekstene er skrevet i samarbeid med lyrikeren Helge Torvund, også han fra Rogaland. Trioen har et publikum i Tyskland, så her er også en tyskspråklig låt.
Resten av trioen utgjøres av multiinstrumentalistene Dag Vagle og Erlend E. Aasland. Tarjei Nysted og Gjermund Silset gjester og Erik Hillestad har produsert. Samtidig med albumslippet gir Tytingvåg ut boka «Hjemover», som tar utgangspunkt i sanglyrikken. Visepop av beste kvalitet!
OSLO ESS: «Oslo Ess»
Når du gir ut ett sjøltitulert album etter seks studioutgivelser pleier det å antyde en ny retning musikalsk. Men – stort sett dreier også dette albumet seg om hardtslående, drivende, energisk punk på norsk – sjøl om den mer akustisk orienterte åpningslåten «Den vanskelige tida er nå», med blåsere, legger opp til noe annet – litt som på det glimrende akustiske livealbumet «Det blir bra når det kommer folk» (2018).
Oslo Ess holder fanen hevet som et av landets største og mest interessante norskspråklige rockeband, med et lite nikk til ska/reggae. Åsmund Lande (gitar/vokal), Knut-Oscar Nymo (bass) og Peter Larsson (gitar/vokal) bytter på låterskriveriet og har produsert sammen med Anders Nordengen. Det vitner om en godt samspilt gjeng som helt sikkert gleder seg til å legge ut på norgesturné i høst, med start på Hamar 13. oktober.
KNUT NORDHAGEN & JAGUAR: «Relics»
Knut Nordhagen har vært en del av det norske bluesmiljøet de siste tre tiåra, men det er 15 år siden forrige album. Jaguar har vært husband på klubben The Note i Sandefjord i mange år, og etter hvert utviklet det seg et ønske om å gjøre noe mer ut av dette.
Nordhagen hadde en skoeske full av ideer som han tok med til bandet. De øvde og eksperimenterte, og gjennom en kreativ prosess som strakte seg over flere måneder oppsto «Relics», inspirert av rhythm & blues med en touch av soul og jazz.
Albumet er spilt inn i studioet til Per Eriksen, trommis, perkusjonist og produsent sammen med Nordhagen, med Tor Arne Hansen på bass og Hans Pedersen på tangenter og saksofon i tillegg til Nordhagen på vokal og gitar. Han har ikke verdens beste stemme, men sammen med bandet skaper han et tøft groove med mye fint gitararbeid, med vekt på slide. Beste låt er en instrumental: Tittellåten med Pedersens orgel og Nordhagens gitar i front.
OLE KIRKENG: «Still Not Lost»
Ole Kirkeng har allerede innkassert en Spellemannpris i countryklassen, men det var for en firespors ep fra 2021, «Rocking Chair». Her er endelig albumdebuten, og for en debut det er blitt!
Ole har gått «læretida» i USA, blant annet som bassist i bandet til americana-artisten Courtney Marie Andrews.
Første gang jeg så ham spilte han support for nettopp Andrews på John Dee i 2019. Da hadde allerede ryktene gått om denne unge mannens kvaliteter. Hun er med på albumet – sammen med utmerkete eksemplarer av musikerarten som produsent, tekniker og musiker Geir Sundstøl, Erland Dahlen (trommer/perkusjon), Nikolai Hængsle (bass), David Wallumrød (orgel/synth), Tor Egil Kreken (bass) m.fl.
De skaper fint rom for Oles myke stemme. Sundstøl er herlig til stede på diverse strenger, deriblant en kledelig pedal steel, munnspill og synth. «Still Not Lost» er tittelen på albumet, og Ole er slett ikke på villspor. Han vet veldig godt hva han gjør. I den luftige produksjonen finner vi en flott miks av americana/country, folk og til og med et anstrøk av karibisk, paret med litt humor og melodrama («Fall In Love With You (at IKEA)»). Min favoritt på albumet er mleankolske «Highway Blues» og «Million Miles».
Ep-en hadde fire låter og varte i 16 minutter. Debutalbumet varer med sine åtte låter i 31 minutter. Vi hadde tålt mer. Jeg føler meg nesten snytt, for jeg tror Ole har så veldig mye inne som skal ut! Men det kommer selvfølgelig mer. Det merkes for øvrig at Ole har vært lenge i USA, for engelskuttalen er perfekt. Om snaut to uker står han på scenen under Americanafest i Nashville. Deretter blir det sju konserter i Norge pluss Göteborg og Aalborg. Gi denne fyren en skikkelig lytt – fordi han fortjener det!
ADAM DOUGLAS: «Dancing For The Moon»
Adam Douglas er bosatt på Harestua og som nordmann å regne nå, sjøl om han har danske og polske aner og er født i Virginia og oppvokst i Oklahoma. Historien hans er etter hvert godt beskrevet, særlig etter seieren i «Stjernekamp» i 2017.
Han har gitt ut tre meget solide soloalbum, det siste, «Better Angels», i mars 2021. Fredag kom fjerde «levering», denne gang i stor grad sjølgjort. Han mener derfor sjøl det er det aller mest autentiske Adam-albumet. Det er ihvertfall litt annerledes, og ganske personlig. Et godt eksempel er «Deja Rendezvouz». Albumhøydepunktet, med tekst av Jeff Wasserman, er en aldeles nydelig duett med Solveig Slettahjell. Rett bak følger duetten med Chistel Alsos, Don Williams’ «We’re All The Way». Det er noe med duetter!
Verken de to eller musikerne eller produsent (Adam sjøl?) er nevnt i det noe mangelfulle cd-coveret, men det står ikke i veien for at dette er et nytt, solid musikalsk dokument. Det er svært lite av bluesen igjen, men det er desto mer americana- og soulfeeling.
Det finnes knapt en mer behagelig stemme enn Adams, og låtskrivingen er tidvis superb. Han har også gitt plass til et par covere, J.J. Cales. «Wish I Had Not Said That» og nevnte «We’re All The Way», mens «Closer to You» har melodi og tekstbidrag fra Bendik Brænne – sjøl albumaktuell denne helga (se under).
BENDIK BRÆNNE: «Birds Are Real»
Bendik Brænne tok en sjanse da han ga sitt forrige album tittelen «Personal Best?» (2020), men han la heldigvis inn et spørsmålstegn. «Birds Are Real» aspirerer kanskje ikke til å danke ut bestenoteringen, men det er mer enn nok å glede seg over her.
Låtene er stort sett skrevet sammen med Preben Sælid Andersen (produsent sammen med Bendik) og Sjur Lyseid og spilt inn i Bendik og Prebens studio i Oslo. Lydbildet er behagelig og ganske dempet, med ett og annet saksofonstøt fra Bendik. Stemmen hans er mild og «snill». Stort sett handler dette om gode, fengende pop- og soullåter på grensa til det etter hvert brede begrepet americana, med gode arrangementer med litt stryk her og blås der og plystring (passende nok i en låt med tittelen «I’ll Do Anything»). Et album for den ellers litt grå høsten!
HELGE LIEN TRIO & TORE BRUNBORG: «Funeral Dance»
Det er ikke ofte jeg er innom jazz i denne spalta, men jeg har faktisk vært jazz-menneske fra jeg var en ung mann. Jeg vil ikke påberope meg noen form for ekspertise på området, men jeg vet hva jeg liker. Blant favorittene har alltid vært Jan Garbarek og Keith Jarrett, som har begått en lang rekke album sammen, og jeg kommer stadig tilbake til Jan Johanssons klassiker «Jazz på svenska».
Helge Lien er en favoritt her hjemme, ikke minst etter albumet «10» (2019) og samarbeidet med Knut Ragnar Hem (dobro/weissenborn) de siste åra, materialisert i form av to flotte album.
Jeg kan være på villspor, men personlig hører jeg mye av den samme stemningen i Helge Liens pianospill som i Jarrett, og når han nå har slått seg sammen med saksofonisten Tore Brunborg dukker disse tankene – og ekkoet av Garbarek – fram. Du hører det for eksempel i åpningen «Adam» og i «Riss», mens andre låter har en nærmere tilnærming til for eksempel læremester og venn Mikhail «Misha» Alperin.
«Funeral Dance» er en hyllest til den ukrainske pianisten. Da han døde i 2018 ble Lien spurt om han ville gjøre et bestillingverk til Maijazz i Stavanger sammen med Brunborg. Det ble framført ett år etter hans død, og nå er det også ute på plate. Med seg har de Johannes Eick (bass) og Knut Aalefjær, forsiktig til stede på trommer. Gi det 55 minutter av livet ditt.
TOR EINAR BEKKEN: «Swirl»
Tor Einar Bekken, også kjent som Dr. Bekken, er uvanlig produktiv, enten det er på hovedinstrumentet piano, gitar eller ukulele. Han synger ofte også. Da kan han forveksles med Randy Newman, men «Swirl» er en samling med sju instrumentallåter.
Bekken er de siste åra kjent for sitt samarbeid med Richard Gjems, men «Swirl» er hans fjerde (!) soloalbum i år. Albumet er spilt inn 22. august på NTNU i Trondheim, der han er førsteamanuensis i musikk, og var klar til slipp under Blues In Hell denne helga. Hva er vitsen med å surre i studio i dagesvis eller ukesvis?
Det er ikke godt å vite hva Bekken finner på, men denne gang er det et album bestående av litt blues, litt jazz, litt fri improv pluss et par gamle klassikere i ny drakt. Åpningen «Swirl No. 3» er klart på improv-siden, mens «On The Way Back Home» er en lystig, melodiøs sak som minner om noe nevnte Newman kunne gjort. Men de to eneste coverlåtene her er Henry Glovers «Drown In My Own Tears» (en hit med Ray Charles) og «Blueberry Hill» (Rose/Lewis/Stock), udødeliggjort av Fats Domino i 1956 og her servert som et stykke poesi uten ord i ganske fri tolkning.
«Swirl» er 40 minutter med deilig taffelmusikk, og det er ikke tull. Bekken er ikke ukjent med taffel. Han spilte en del på et kjøpesenter til han fikk klage fra en butikk på at musikken han spilte var for høy og fort. Det er jo et slags kompliment.
TOM ROGER AADLAND: «Skyer»
Hvorfor ikke starte med et album som nok kommer til å være med på mange lister når årets beste norske album skal kåres.Tom Roger Aadland ble først kjent som Dylan-tolker på nynorsk og seinere låtskriver med leveranser til Hellbillies og Vamp, men er også som soloartist med et stadig større nedslagsfelt – takket være låter som «Alle dei i ei». 14. september starter en norgesturné til 30 steder i Norge.
«Skyer» er opprinnelig et bestillingsverk, urframført i Haugesund for et år siden. Nå utgjør det Aadlands tiende studioalbum, produsert av ham sjøl sammen med Kjetil Steensnæs. Kort oppsummert: Bunnsolid visepop og -rock og americana med glimrende tekster på dialekt, velspilt av et flott beite med gode musikere – i tillegg til Aadland og Steensnæs folk som Bjørn Holm og David Wallumrød. Nøkkelspor (for meg) er soulballaden «Cecilie» om ei som gikk for tidlig, myke «Ikkje der du leite», ni minutter lange «Siste natta vår i lag» og tittellåten: «Eg tror ikkje på svart og kvitt / Me har alle nåke, eg har mitt (…) Og eg har velta mångt et bord / Fått allslags sår så aldri gror». Men det ender godt!
BUSTER SLEDGE: «Nice Time On Earth»
Sjangeren Buster Sledge hengir seg til er av en venn av bandet blitt kalt «new-time upbeat sadgrass melancholicana». Jeg foretrekker det langt enklere bluegrass og americana med elementer av folkemusikk og jazz.
Låtskriveren i det Oslo-baserte bandet er Michael Barrett Donovan (vokal/fele), som vokste opp i en liten pendlerby i California og kom til Oslo via New York for noen år siden. Her kom han i kontakt med Mikael Jonassen (banjo), Jakob Folke Ossum (gitar) og Vidar Starheimsæter (ståbass). Et femte «medlem» er produsent og tekniker Sjur Lyseid.
På tre år har de prestert å gi ut tre gjennomført gode album. «Nice Time On Earth» er 42 fine minutter på denne jorda, tolv låter hovedsakelig i bluegrass-sjangeren, framført med løs snipp. Det går for eksempel ikke an å synge stort raskere enn på «Saddle Up the Fence», mens «Fall Like Crumbs» bobler over i det atonale landskapet så det nesten blir slitsomt. I det motsatte hjørnet finner du min favoritt, den fengende åpningen «Way Too Pretty». En god karakteristikk på Buster Sledge, forresten.
TERJE ESPENES: «Røtter»
Terje Espenes spiller i det godt etablerte bandet Jack Stillwater. Solodebuten i 2021 var et album med hans tolkninger av ti Springsteen-låter. På oppfølgeren «Røtter» presenterer han ni egne låter, produsert av Georg Storhaug med ham sjøl og Eivind Kløverød som co-produsenter og medmusikanter. Espenes har en «trygg» og behagelig stemme som det er lett å tro på.
«Røtter» er også preget av beundringen for Springsteen, både musikalsk og gjennom ord rotfestet i det vi kan kalle «hverdagspoesi». «E var vel aldri heilt en sånn som far din kunne likt / E var vel aldri heller den som brydde seg om slikt», synger han i duett med Hege Brynildsen på «Den eine».
SWEETHEART: «I Will Love You When The Morning Comes»
Liker du lavmælt «sakte-musikk» kan jeg anbefale duoen Sweetheart. Låtskriver og strengemester John-Arne Ø. Gundersen og Anne Mette Hårdnes (tangenter) kaller seg «verdens tristeste rockeband» (kanskje i konkurranse med den amerikanske duoen Low?).
Sweethearts andre album består av ti stillfarende låter, produsert og mikset av Kai Andersen i Athletic Sound i Halden. Duoen har funnet sin form innenfor noe vi kan kalle «lyttemusikk», nedtonet og melankolsk, med fine harmonier og med spennende gjester som Fats Kaplin (pedal steel / dobro / banjo / fele) ,Nils Petter Molvær (trompet), Freddy Holm (stryk) og Kai Andersen (el-gitar). Jeg vil strekke meg så langt som å påstå at det låter usigelig vakkert. Musikken smyger seg inn som «Darkness In The Night», for å si det med en av låttitlene. Det er verdt det om du tar deg tid til å lytte og nyte i fulle åndedrag.
ØYVIND STAVELAND: «Lipper»
Nok et album som er et resultat av god tid under pandemien. Etter over tretti år som leder av Vamp og over en million solgte eksemplarer av bandets 13 studioalbum, kunne Øyvind Staveland sette seg ned og lage skisser til det som nå er blitt hans første soloalbum.
Det vil si, på mange måter er dette et far-og-sønn-prosjekt. Albumet er produsert av Øyvind og sønnen – og Vamp-medlemmet – Odin Staveland. Øyvind spiller de fleste instrumentene, fra gitar, bratsj og fele til piano, fløyte, synth og perkusjon, mens Odin spiller trommer, perkusjon og synth. Tekstene er signert blant andre Håvard Rem, Kolbein Folkeid, Hans Børli. Tom Roger Aadland og Øyvind sjøl. Det ville være dumt av ham å gjøre «Lipper» til et nytt Vamp-album, så dette er ganske annerledes – et lavmælt «kortalbum» (snaut 27 minutter) med åtte sanger om blant annet tap og sårbarhet. Om det skulle være noen tvil: «Lipper» er dialekt for lepper.
JESPER LINDELL: «Windows Vol. 1»
Jeg avslutter med en ny favorittsvenske, Jesper Lindell, som nå kan konsentrere seg fullt og helt om musikken etter at han fikk en ny nyre av sin far i 2021. Lindell, sist sett her i Norge under Dylan-hyllesten Bobfest i Oslo konserthus 21. august, gir ut en ep som også er første del av et nytt album. Det blir hans tredje.
Fjorårets flotte album, «Twilights», har blant annet en fin duett med Levon Helms datter Amy. Det er neppe tilfeldig. Lindell er veldig inspirert av The Band og andre amerikanske band i den sjangeren vi før kalte rootsrock. Han har en nydelig, karaktersterk stemme og synger som en innfødt amerikaner. Det er ingen selvfølge. Om du ikke har hørt Lindell ennå er det på tide å starte. Dette er så bra at jeg allerede gleder meg til volum to.
Av Øyvind Rønning
Tidligere Dagblad-journalist og nåværende frilanser Øyvind Rønning publiserer hver måned noen anbefalinger av nye album på sin Facebook-side. Nå har Øyvind og LeffesLab inngått et samarbeid som innebærer at hans anbefalinger også vil bli publisert på LeffesLab.
