Han var min første store gitarhelt. Gjennom flere år kunne han knapt gjøre noe galt. Søndag 30. mars fyller Eric Patrick Clapton 80 år.
Da jeg skulle bli 14 år, ønsket jeg meg The Yardbirds «For Your Love» i bursdagsgave. Den fikk jeg ikke. Noen dager etter hadde jeg likevel sikret meg singelen. Jeg kjøpte den i gave til meg selv.
Det var vel helheten jeg forelsket meg i, med den innleide studiomusikeren Brian Augers cembalo som en like original som effektiv åpning. Eric Clapton hadde en relativt beskjeden rolle på denne låten, og figurerte bare i et break midtveis i låten. Så ble det da også det siste han gjorde i The Yardbirds. Han syntes bandet sviktet sine rhythm & blues-røtter og ble altfor popete. Singelen «For Your Love» kom bare uker før Clapton fylte 20. Kort tid etter bursdagen forlot han bandet. Og bare uker etter det igjen gikk Yardbirds-singelen til topps på listene.
Fra Yardbirds til Bluesbreakers
Jeg ble med videre på The Yardbirds «popete» ferd (som etterhvert også ble litt psykedelisk), og i et par år var de et av mine store favorittband. Men selv om Clapton bare hadde hatt en beskjeden rolle på første-kjærligheten-«For Your Love», var det nok til at jeg merket meg navnet og fulgte også ham post-Yardbirds.
Og jeg trengte ikke vente lenge før hans navn dukket opp i en helt annen sammenheng, som ny gitarist i John Mayall & The Bluesbreakers. Litt blues hadde jeg allerede fått med meg, helst gjennom britiske band som tolket sine amerikanske helter. Likevel tror jeg ikke jeg tar mye feil når jeg påstår at John Mayall fungerte som en døråpner til bluesen. Og med Eric Clapton som en eminent, ung låsesmed. Mayall-albumet «Blues Breakers with Eric Clapton» (1966) tok oss til himmelen.
Gud fortsetter til Cream
Det var også på denne tida noen skriblet «Clapton Is God» på husvegger i London. Men «frelseren» gjorde det ikke lett for oss, så kjapt som han beveget seg videre. For jammen om han ikke rakk å forlate også The Bluesbreakers, allerede før det klassiske Mayall-albumet ble utgitt!
Nok en gang rakk vi knapt registrere avskjeden før nyheten om neste Clapton-prosjekt kom. Sammen med (initiativtaker) Ginger Baker og Jack Bruce startet han powertrioen Cream. Og vi trengte ikke vente lenge før vi også kunne høre det nye bandet. Før nyttårsklokkene hadde ringt inn det nye året 1967, hadde Cream rukket å gi ut både singelen «I Feel Free» og albumet «Fresh Cream».
Det låt like fritt og frisk som titlene antyder. Og med oppfølgeren «Disraeli Gears» som i mine ører låt enda bedre enn albumdebuten, hadde jeg fått et band jeg kunne elske for evig. Noe som i og for seg stemmer, selv om bandet ikke varte evig.
Kort tid med Blind Faith
Eric Clapton hadde allerede fått et rykte på seg som rastløs i bandsammenheng, og det levde han opp til også i Cream. Snaue to år og tre studioalbum etter debuten kom beskjeden om at også Cream hadde gått over i historien.
Slik som tidligere trengte vi heller ikke denne gangen vente lenge på beskjeden om «next band». Sammen med Ginger Baker, Steve Winwood (ex-Traffic) og Rick Grech (ex-Family( startet Clapton supergruppa Blind Faith som i august 1969 slapp albumet «Blind Faith». Det var ikke bare deres første album, det skulle også vise seg å bli bandets eneste, for bare et par måneder etter utgivelsen kom beskjeden om at Blind Faith ikke var mer.
Spilte i Njårdhallen
Det skal ha vært Clapton som ønsket bruddet, frustrert over å måtte spille gamle Cream og Traffic-låter på konsertene. Han hadde ønsket en ny start, men med «supergruppa» ble han fanget i det sirkuset han prøvde å unnslippe ved å oppløse Cream. Med bare et album i bagasjen hadde ikke Blind Faith nok nytt å by publikum, et publikum som uansett helst ville høre gamle favoritter. I hvert fall var det de som skapte størst respons.
Selv om Blind Faith bare varte i noen måneder, rakk de faktisk å turnere Skandinavia i juni 1969, med et stopp i Njårdhallen i Oslo 14. juni. Som gammel fan av Cream, Traffic og Family var det en selvfølge for meg å være der, og jeg kan fortsatt huske følelsen av å sitte/stå på gulvet rett foran scenen og deretter sveve gjennom den lyse sommerkvelden på veien ned mot Majorstuen.
Da var jeg fortsatt uvitende både om at jeg kom til å elske debutalbumet som kom to måneder etter og at jeg ville sørge over nyheten i oktober samme år om at bandet sprakk.
Venn med Delaney & Bonnie
Claptons valgte en langt mer beskjeden rolle neste gang han la ut på veien. Ekteparet Delaney & Bonnie med Friends hadde varmet opp for Blind Faith, og Clapton hadde likt det så godt at han spurte om han kunne få bli med. Som «anonym» rytmegitarist ute på sidelinja, langt unna stjernefokuset i Cream og Blind Faith.
Delaney og Bonnie Bramlett tok gjerne med Clapton i bandet, men så anonym ble han likevel ikke. Til det var supergitaristen altfor stor stjerne, og det tok ikke altfor lang tid før han både hadde gitt ut sitt første soloalbum «Eric Clapton» og sammen med et par av Delaney & Bonnie-medlemmene (som også medvirket på soloalbumet) dannet det nye bandet Derek & The Dominos.
Derek og Layla
Bandnavnet skulle signalisere at det var et fellesprosjekt, hvor Clapton ikke hadde noen mer framtredende rolle enn noen av de andre. Drømmen var at dette skulle bli et langtidsprosjekt, men nok en gang endte det med ett album før eventyret tok slutt. Det ene albumet, det doble «Layla & Other Assorted Love Songs», var likevel nok til at bandet skrev seg inn i rockehistorien. Albumet ble en klassiker og singelkuttet «Layla» legendarisk.
Også i rockmytologisk forstand, ved at vi her fikk gnistrende gitardueller mellom Eric Clapton og Duane Allman i en låt om bestekompis George Harrisons kone Pattie Boyd. Clapton sang ut sin hjertesorg, og kanskje hjalp det, for noen år etter gikk Harrison og Boyd fra hverandre og i 1979 ble Clapton og Boyd et ektepar. Ti år etter skilte Clapton og Boyd lag, men da hadde Clapton for lengst skrevet enda en sang om Pattie med klassikerstatus, «Wonderful Tonight».
50 år solo
Derek & The Dominos var ikke bare et kortlivet prosjekt (1970-1971). Det var også det siste før Eric Clapton i 1974 innledet sin solokarriere på alvor med albumet «461 Ocean Boulevard». Siden er det gått ytterligere fem tiår, som for Clapton sin del har bydd på mange opp- og nedturer, både i musikalsk og personlig forstand.
Som musikkjournalist har jeg truffet og intervjuet Eric Clapton noen ganger, både i Oslo, London og Stockholm. Og ikke minst i Milano, der jeg sammen med Dagbladets radarteam Tom og Tom (Martinsen og Stalsberg) vandret over biler i Milano-gatene nattestid før vi spiste frokost med Clapton på hotellet (så altfor tidlig) neste morgen. Men det er en helt annen historie, som du kan lese mer om her.
Nå vender vi tilbake til utgangspunktet, med unge Eric Clapton og hans år som gitargud. For med tanke på at vi her faktisk bare snakker om drøye fem år (1965 – 1970) så er jo en CV som teller The Yardbirds, John Mayall & The Bluesbreakers, Cream, Blind Faith og Derek & The Dominos ikke så aller verst…
Det fortjener vel en spilleliste!
Av Leif Gjerstad
Les også: Frokost med Clapton (Milano, 1991)
Les også: Et hardt liv preger stadig Eric Clapton (intervju fra 1985)
Les også: Clapton er på reisefot (intervju fra 1989)
Les også: En time og 24 netter (intervju fra 1991)
Les også: Lidenskapelig 50-åring (om Derek & The Dominos-albumet «Layla and other assorted love songs»)
Hør også spilleliste: Eric Clapton – de første årene
