(Dette intervjuet ble først publisert i NTB oktober 1995)
Oslo: -«Maurerens siste sukk» avslutter et nytt kapittel for meg, både som menneske og forfatter. Den setter sluttstrek for en litterær sekvens som startet med «Midnattsbarn» for tolv år siden, samtidig som den har rettet fokus på meg som forfatter heller enn som «politisk fange», sier Salman Rushdie.
Fredag holder Rushdie et åpent foredrag i Aulaen i Oslo, hvor han vil lese fra sin nye roman «Maurerens siste sukk» og trolig også snakke litt fritt om andre ting han måtte ha på hjertet. Dette er første gang han holder et slikt åpent møte i Norge, men hjemme i England har han gjort det flere ganger de siste månedene.
Salman Rushdie tar dette som et godt tegn på at normaliseringsprosessen etter mer enn seks år i skjul har begynt.
– Allerede før «Maureren» kom ut, var jeg fast bestemt på at det var på tide å møte mine lesere igjen. Jeg er lei alle disse hemmelige «overraskelsesmøtene» som har preget mitt liv siden fatwaen trådte i kraft i februar 1989. Jeg føler at klimaet nå er blitt litt annerledes, og jeg klarte å overbevise sikkerhetsfolkene om at det var på tide å prøve å bryte isolasjonen, forteller Rushdie.
Og så langt har det gått bra. Det siste halvåret har Rushdie deltatt på mange åpne møter i England. Først i mindre skala, uten særlig forhåndsannonsering i lokale bokhandler. Og deretter i litt større sammenhenger, med flere hundre mennesker tilstede.
– Det som gleder meg aller mest er at ingen av butikkene har mottatt trusler eller kritikk for at de har invitert meg, og under foredragene har det også vært mange entusiastiske indere og pakistanere i salen. Det viser at disse årene ikke har separert meg fra leserne, og for meg som forfatter er dette meget oppløftende, selv om den endelige politiske løsningen og avtalen fortsatt lar vente på seg. Men det er tross alt en prosess på gang.
Det synes som om iranerne i dag innser at de trenger meg levende. For hvis noe faktisk skulle tilstøte meg, vil de havne i fryktelig politisk trøbbel, konstaterer forfatteren nøkternt.
Strenge sikkerhetstiltak
Selv om Salman Rushdie i dag tar sjansen på å leve litt mer åpent enn tidligere, er selvsagt sikkerhetstiltakene rundt ham fremdeles meget strenge. Da NTB fikk avtale med den 48-årige forfatteren var det i hysj-hysjens tegn, med avtalt møtested i Aschehougs fornemme lokaler på beste Oslo vest.
Men vel framme, var det bare for å vente på en sikkerhetssjåfør som med en ekstra bil på slep som buffert, forserte trafikken i sikksakk og med fiffige manøvrer hastet seg fram gjennom byen til vårt endelige møtested.
Der ventet ytterligere noen sikkerhetsfolk som fotfulgte oss inn i rommet til Rushdie, og etter at vår time med Rushdie var over, ble vi loset inn i et annet, sterkt bevoktet rom. Hvor vi for sikkerhets skyld måtte forbli helt avsondret fra verden i ytterligere noen timer, til Rushdie hadde forlatt hotellet.
Befrielsens sukk
Til tross for alt dette, utstråler Salman Rushdie en avslappet ro når han tar imot oss. Og han uttrykker et befrielsens sukk over endelig å kunne snakke om sitt virke som forfatter, akkurat nå representert ved «Maurerens siste sukk».
Rushdies nye roman er en fargerik historie med mange like fargerike sidehistorier som snirkler sin vei gjennom bokas 472 sider. Og hvor Rushdie i løpet av disse sidene i storstilt fortellerform løfter på svært mange slør for å vise et mangesidig bilde av sitt fødeland India og ikke minst sin hjemby Bombay.
– For meg representerer «Maurerens siste sukk» siste kapittel i mitt «prosjekt India», som ble innledet med «Midnattsbarn», forklarer Rushdie og trekker fram demokrati, sekularisme og økonomi som tre grunnelementer i sin omfangsrike fortelling.
– Det var byggesteinene i det India som jeg vokste opp i, men alle er nå under angrep. Korrupsjon i den politiske og økonomiske makteliten truer demokratiet. Religiøse fundamentalister og fanatiske nasjonalister har for tida sterk vind i seilene, og landets tidligere planøkonomi har måttet vike for de frie markedskreftene, forteller Rushdie og fortsetter:
– I Bombay er eiendomsprisene i byens sentrale strøk faktisk høyere enn på Manhattan, samtidig som slummen vokser og antall husløse gatetiggere øker. Konsekvensen av at kløften mellom fattige og rike øker, kan sammen med mistroen som alle korrupsjonsskandaler har skapt, gjøre landet til en krutttønne som åpner veien for nasjonalistiske fundamentalister. Slik det nå ser ut til, kan de meget vel overta regjeringsmakten ved neste valg i India, og det truer det strenge skillet mellom kirke og stat som Ghandi i sin tid mente var så viktig for å holde landet samlet.
Storm i et vannglass
Med dette perspektivet som utgangspunkt, har Salman Rushdie ikke lagt fingrene imellom ved sin kritikk av det han anser som negative tendenser i det indiske samfunnet. Enkelte nasjonalistkretser i India har da også åpent kritisert «Maurerens siste sukk» for det de betrakter som et angrep på den nasjonalistiske politikeren Bal Thackeray.
– Boka inneholder uttalt kritikk av religiøse fundamentalister, så kritikken var ikke akkurat uventet. Du må regne med å tråkke noen på tærne. Men avsnittet om Thackeray er skrevet i satirisk form, og hans navn blir aldri direkte nevnt. Dette er en teknikk som Thackeray – som gammel, politisk karikaturtegner – burde kjenne til og sågar like. Han burde i grunn være fornøyd med behandlingen han har fått i boka. Og kanskje er han det også. I hvert fall har han ikke selv uttalt seg om boka i negative vendinger, så det hele koker nok ned til at enkelte av hans undersåtter syntes dette var en grei måte å demonstrere sitt troskap overfor Thackeray på. Det hele er for en storm i et vannglass å regne, kommenterer Rushdie med glimt i øyet.
Godt mottatt
Bortsett fra denne «stormen i et vannglass» har de aller fleste kritikerne og leserne i India omfavnet «Maureren» og trykket den til sitt bryst.
– Akkurat det betyr mye for meg. Det som har vært tilgjengelig om India på det engelske bokmarkedet har stort sett vært skrevet av folk som står utenfor det indiske samfunnet og kulturen. Jeg har ønsket å gi en troverdig skildring av India fra innsiden, og når boka blir så pass godt mottatt tyder det på at jeg har lykkes. Selv den indiske regjeringen kontaktet meg før utgivelsen av boka og ba om signerte eksemplarer, et ønske jeg mer enn gjerne oppfylte. Og ingen av dem har klagd etterpå, smiler Rushdie.
Og med tanke på at nettopp India var det første landet som bannlyste «Sataniske vers», noen måneder før fatwaen over Rushdie ble utstedt, er det ikke vanskelig å forstå Rushdies betingede optimisme.
– Foruten å måtte leve med en drapsordre hengende over meg, ble konsekvensen av oppstyret rundt «Sataniske vers» også at jeg ble glemt som forfatter. Ingen husket lenger mine andre bøker. Jeg ble redusert til personen som skrev den skandaleomsuste boka, men med «Maurerens siste sukk» merker jeg at forfatteren Rushdie er tilbake. Det er min første roman etter «Sataniske vers», og den har igjen satt fokus på mitt forfatterskap og mine bøker. Og det føles meget godt.
Maurerne som metafor
Bokas hovedperson, Moraes Zogoiby, har en like floket som interessant multikulturell bakgrunn. Med indisk-portugisisk kristen mor og jødisk spansk-arabisk-indisk far trekkes trådene også til det mauriske riket, som Rushdie betrakter som en metafor til dagens India.
– Som historiker har jeg alltid vært opptatt av det gamle mauriske riket, og jeg har besøkt Grenada og Alhambra flere ganger. Det var et multikulturelt samfunn, hvor arabere, jøder og spaniere til tross for diverse spenninger klarte å leve sammen. Å skrive en historisk roman om maurerne i Spania lå likevel for fjernt for meg, men straks jeg knyttet forbindelsene til India ble det mer interessant. For også India har en mengde kulturer som lever side om side, og til dels også er blitt sammenblandet. Men i dag befinner vi oss i en ny brytningstid, hvor avstanden mellom de forskjellige kulturene av ulike grunner øker, og dermed øker risikoen for et konfliktfylt samfunn.
Skriver i eksil
Ifølge Rushdie kan «Maurerens siste sukk» imidlertid bli den siste på svært lenge hvor India står i fokus.
– Som forfatter hater jeg å gjenta meg selv, og akkurat her og nå tror jeg det blir lenge til neste bok hvor India står sentralt i fotellingen, forteller Rushdie som ikke syntes det var noe problem å skrive en så detaljrik bok om India, på et tidspunkt hvor han har vært forhindret fra å reise dit.
– Når James Joyce kunne skrive «Ulysses» i eksil, måtte da jeg klare å skrive denne boka! Jeg kjenner landet, kulturen og folket så godt at det ikke var noe problem å få ned inntrykkene på arket. Men når det er sagt, følte jeg under arbeidet med «Maureren» at jeg for første gang skrev en bok i eksil. Og det var en trist og sår følelse som trolig også har nedfelt seg i litt av bokas atmosfære.
Tilfeldige likheter
Hovedpersonen i «Maurerens siste sukk» er en forfatter som lever på andres nåde, som sitter innesperret og vet at hans eneste sjanse til å holde seg i live er å tilfredstille sin fangevokter med det han skriver. Det er lett å trekke sammenlikninger til Rushdies egen tilværelse de siste årene, men ifølge forfatteren er denne forbindelsen ikke så tett som det kan synes.
– En forfatter investerer alltid mye av seg selv og sine visjoner i en bok, og siden «Maurerens siste sukk» er skrevet i første person, blir det naturlig å lete etter sammenhenger. Men selv om det kan finnes visse likhetspunkter i Moraes og min tilværelse, er det også mange forskjeller.
Og denne boka forteller definitivt ikke historien om fatwaen og Salman Rushdie, men historiene om menneskene i boka, fastslår Salman Rushdie og tilføyer:
– Men før eller seinere kommer selvsagt også den boka, den om fatwaen og mitt liv disse årene. Jeg har ført dagbok gjennom hele tida, men en bok om mine opplevelser under fatwaen kan naturlig nok ikke komme før fatwaen er endelig over og jeg kan skrive helt åpent om alt og alle. Jeg ser fram til den dagen!
Les også: Kommentar: Fra Hebdo til Rushdie
Leif Gjerstad, NTB
