(Øyvind anbefaler – mars 2025)
April ligger der, klar for oss, og snart er det påske! Men vi må passe på å få med oss den gode musikken før vi snur kalenderarket. Her er nye utgivelser fra The Lost Pilgrims feat. Beckstrøm & Wasserman, Julie Alapnes, Jason Isbell, Vaarin, Numa Edema, Darling West, Lucky Lips, Groms Plass, Lars Bjerkmann, Charley Crockett, Mike Farris, Strengelek, Ramblin’ Roy & TB Hurricane Band og David Ramirez.
THE LOST PILGRIMS feat. Beckstrøm & Wasserman : «The Lost Pilgrims»
«Vi trenger noen gode nyheter nå», synger Lars Fredrik Beckstrøm og Jeff Wasserman på sitt duoprosjekt «The Lost Pilgrims». Om ikke så mye annet akkurat nå, så er i hvert fall dette albumet en meget god nyhet.
I fjor ga Aslag Haugen og Martin Hagfors ut sitt felles prosjekt «London Dry». Her følger to andre kompiser opp. De har spilt sammen i en årrekke, blant annet på månedlige treff på «Valka« (Valkyrien Restaurant) i Oslo, og nå er det blitt et album av det. And a damn good one!
Du skal ikke høre så mye før du forstår at både Beckstrøm og Wasserman er fans av det psykedeliske folk-bandet The Incredible String Band. Åpningen på «Mr. John Prine (Don’t Look So Surprised)» er som hentet fra det skotske bandets storhetstid rundt overgangen mellom 60- og 70-tallet. Britiske Bert Jansch og hans Pentangle er også åpenbare inspirasjonskilder, og sikkert også Fairport Convention. Jansch hylles på «Bert«, som også har mye av Incredible String Band i seg. Og selvfølgelig er nevnte John Prine en inspirasjonskilde: «God bless his soul, and the stories John told».
Wasserman har gitt ut gode album med band som Gone At Last, Jeffrey & The Free Radikals og Jeffrey’s Reverie, men låtene han har skrevet for andre er kanskje enda mer kjent – som Dance With A Strangers «Everyone Needs A Friend» og Silje Neergaards «Tell Me Where You‘re Going». Han har skrevet for mange andre også. Jeff har en karakteristisk stemme og spiller gitar, mandocello, slide-gitar, irsk bouzouki, autoharp, mandolin og Uillean-fløyte.
Beckstrøm har gitt ut flere soloalbum, men er mest kjent for sin mangeårige rolle som bassist i «evighetsmaskinen» deLillos – der han slipper til som låtskriver av og til. Det morsomme er at låtene hans som regel blir lagt merke til hver gang. Her spiller han mandolin, gitar, lap steel, irsk bouzouki, bass, elektrisk sitar, munnspill og fløyte i tillegg til å synge. Som på mange andre prosjekter bidrar dessuten den Oslo-innflyttede amerikaneren Michael Barratt Donovan på fele.
De fleste låtene på «The Lost Pilgrims» er kreditert begge to, i beste Lennon / McCartney-stil, og de har produsert sammen med Sjur Lyseid. Blant de fineste av alle de mange fine sporene på albumet er «Bad Circle of Love», med Claudia Scott på gjestevokal.
JULIE ALAPNES: «Reinkalvria»
Felepop og -rock, tradisjonell folkemusikk med pop- og rockelementer, er «i tida»! Forrige måned ga felespiller og vokalist Marie Klåpbakken ut albumet «Her og nå», og denne måneden kom Julie Alapnes’ tredje soloalbum. Hun ga ut to album med henholdsvis Boknakaran og Fotefar før hun solodebuterte i 2018 – da med hovedsakelig instrumentalmusikk i grenselandet mellom folkemusikk og rock. På «Reinkalvria» har halvparten av låtene tekst, delvis signert Julie sjøl. Elle Márjá Eira bidrar med joik på singelen «Uendelig / Agálaš». Her og på flere andre låter spiller dessuten Halvard Rundberg, produsent sammen med Ariel Joshua Sivertsen og Julie, trøorgel og el-gitar.
Uttrykket kan minne om en mindre rocka utgave av Gåte. Andre ganger kan det minne om Ævestaden, men uten elektropopen. Hos Julie er det heller tildels «dramatisk» felespill som utfylles og løftes fram av heftig tromming av Aleksander Kostopoulis og Petter Carlsens barytongitar, som i tittellåten og høydepunktet «Ballast». Her er også milde låter som «Vårvendt« og «Stødig». «Førr i går va i dag i mærra / æ går mæ vill i tidsbegrep», synger Julie her – og snakker nok for ganske mange. Enda mildere er hennes instrumentalhilsen til et plaget folk, «Gazas håp», som avslutter dette strålende albumet på rørende og vakkert vis.
Forresten: Reinkalvria finner sted på våren når det kommer et stort snøfall som kan beskytte simlene og reinkalvene mot fare og gi ro rundt kalvinga.
JASON ISBELL: «Foxes In The Snow»
Vi er bortskjemt med en rekke glimrende album med Jason Isbell og band. Hvordan blir det når han står aleine? En stemme og en gitar? Han har fortalt at han ikke ønsket noen andre i rommet da han spilte inn sangene til dette albumet.
Det tar litt tid å venne seg til tanken, men når det er såpass vellykket skyldes det først og fremst at Isbell er en fantastisk låtskriver, at han har en flott stemme full av forskjellige stemninger og at det akustiske gitarspillet hans er avansert nok til at det blir interessant.
Venner av Isbell veit godt at tekst aldri er vilkårlig når den kommer fra hans «magiske» penn. Det siste drøye året har han fått ekstra mye å skrive om. Han er skilt fra Amanda Shires og har funnet kjærligheten igjen. «Gravelweed» handler trolig om eksen: «Now that I lived to see my melodies betray me / I’m sorry the love songs all mean different things today». Påfølgende «Don’t Be Tough» er trolig til deres felles datter Mercy (10): «Don’t say love unless you mean it / But don’t say sorry ‘less you’re wrong (…) Don’t be tough until you have to / Let love knock you on your ass». Flere andre, deriblant tittellåten og «Wind Behind The Rain», handler trolig om hans nye kjæreste, den kanadiske billedkunstneren Anna Weyant.
Når Jason synger om en «Ride to Robert’s», så handler det om berømte Robert’s Western World i Isbells hjemby Nashville, der Don Kelley ledet husbandet i 25 år. Det vekker minner for oss som har et forhold til de «hellige» stedene på musikkgata Broadway i countrybyen.
Elleve låter med bare akustisk gitar kan bli i meste laget, men Jason plasserer seg blant dem som mestrer det til fulle. Det er mange flotte album med han og bandet 400 Unit også. Vil du høre dem live kan jeg anbefale «Live from the Ryman« (2018) og «Live from the Ryman, Vol 2.» (2024).
VAARIN: «Heading Home»
Vårin Strand (28) har gitt ut sine to siste album under navnet Vaarin, etter at hun albumdebuterte som Vårin i 2018. Først i 2023 kom oppfølgeren, og denne måneden landet «Heading Home» i spiller’n. Det er interessant å følge den musikalske utviklingen hennes. Parallelt med den internasjonale navnejusteringen har hun våget mer og mer. Etter den lavmælte debuten øker hun intesiteten noe på oppfølgeren, og her skrur hun til et hakk til. Produksjonen er større. Jenny Haugen Zithuele er med på cello som sist, Olaf Olsen (BigBang) spiller trommer og Amund Sylte pedal steel i tillegg til Ellen Brekken (Hedvig Mollestad Trio) på bass, Joakim Rainer Petersen (piano) og Astrid Garmo (fele).
Det er noe atmosfærisk over musikken, som er blitt til i samarbeid med produsent og gitarist Marcus A. Edvardsen. Den er mer umiddelbar og fengende enn den har vært, mer pop om du vil, og den er like medrivende som sist. Dette smykket av et album er så gjennomarbeidet og velprodusert at det vil bli husket når årets beste album skal kåres. Et nøkkelspor er «Something«, som du tror slutter midtveis, men som «dras igang igjen» med mye fint pedal steel-spill. En kortversjon av låten avslutter albumet på strømmetjenestene. Andre høydepunkter: Åpningen «‘Til the Morning«, «You Don’t Know» , «My Heart Runs Fast, My Legs Run Slow« og «There’s No Other» (med pappa Pål Strand på gitar).
Vaarin ser på albumet som en hyllest til alt hun har kjært rundt seg og inni seg, men også de utfordringene hun har møtt på i livet. Hun står sjøl for tekstene, skrevet på toget hjem til hjembyen Hokksund, der hun har vokst opp med en kunstnermor og rockepappa. Tekstene kan godt beskrives som like svevende som musikken, og det er ikke negativt ment. Albumet blir beskrevet som en reise hjem til røtter og barndom, til fortid og gamle minner. Et dårlig minne var hjemehinnebetennelsen hun fikk i 2015. Hun lå i klinisk koma i flere dager, men overlevde. Sånne ting gjør noe med deg og forholdet til dine nærmeste, og mye tyder på at det har vært like harmonisk som musikken på dette albumet.
NUMA EDEMA: «No Place Like Home»
Visste du at Oslo har sin egen Leon Bridges, Michael Kiwanuka og Al Green i en og samme person? Numa Edema Norderhaugs (41) tredje album er en knallgod søknad om en soul/R&B-konge-tittel her i landet. Og ikke bare det, i ryggen har soulcrooneren et strålende band som forvalter sangene hans med bravur: Stian Haslie (gitar), Lasse Weeden (bass), Øystein Bergsvik (trommer), André Viervoll (piano), Bjørn Einar Hanstveit (perkusjon) og Noora Noor (vokal) – i tillegg til ti strykere.
Tekstene til Edema har fått melodier av ham sjøl, Haslie, Noor og produsent Viervoll, og holder høyt nivå. Edema og gjestevokalist Noor synger med hele følelsesregisteret. Hør f.eks. på søte og myke «For You». Andre høydepunkter er «Damn Thing» og «No Longer Proud Man».
Albumet ble spilt inn over to dager i Newtone Studios på Kalbakken, inspirert av 60-tallets Motown-innspillinger – live, med fullt band i et stort innspillingsrom. Viervoll produserte dette smykket av et soul- og R&B-album.
DARLING WEST: «Woods»
Vellyd er det første jeg tenker på når første låt på minialbumet «Woods» «åpenbarer» seg. Ekteparet Tor Egil Kreken og Mari Sandvær Kreken går på mange måter tilbake til sine akustiske røtter. De myke tonene sender tankene i retning det første albumet til duoen for elleve år siden, og «Woods» er et nedstrippet album med ti låter «inspirert av trangen om å vende tilbake til naturen» .
Sjøl om de ikke spiller så mye her, har trommeslager Thomas Gallatin og gitarist Christer Slaaen vært mye involvert i både låtskriving, arrangering og produksjon. Mari synger som vanlig «himmelsk», og Tor Egil er ikke borte sjøl når han synger lead på «Our Little World». Fire «stille», stemningsfulle instrumentallåter dominert av Håkon Ases fiolin bryter litt med helheten. Det er fint, men jeg synes kanskje ikke de tilfører albumet så veldig mye. Heldigvis holder de seks øvrige låtene høy Darling West-kvalitet. Ta en titt på coveret. Stemningen derfra smitter over på musikken – eller omvendt!
LUCKY LIPS: «Big City Jungle»
Lucky Lips var tidlig ute med å definere det som seinere ble kalt «nordicana», først som bluegrassband og så som et reint countryband – til Amund Maarud kom inn i bildet og produserte to album med ham som låtskriver og gitarist.
Bandet har ikke gitt ut musikk på egen hånd siden 2016. I mellomtida har Malin Pettersen etablert seg som soloartist, med flere bejublede album solo og med band. Nå er det vokalisten og låtskriveren Pettersen som produserer de sju låtene. Ja, minialbum er åpenbart «greia» nå. Det har skjedd noe med formatet. Darling Wests nye (se over) klokker inn på 25 minutter, Lucky Lips nøyer seg med 24 minutter. Men, på disse minuttene klarer Lucky Lips å favne det meste av det som kan kalles tradisjonell country, fra opptempo til mykt – og med «Do You Still Feel Alone» som albumets episk anlagte perle ved siden av avsluttende «Dreaming of You (Demo)». Honnør til Malin (vokal/akustisk gitar), Erlend Skullestad Hølland (bass/kor), Even Reinsfelt Krogh (banjo), Pål Emil Storm-Berg (trommer) og Stian Jørgen Sveen (diverse gitarer/kor) for nok et kvalitetsprodukt.
GROMS PLASS: «XXV»
Narvik-bandet Groms Plass feirer 25 år med sitt første studioalbum på sju år, også det en mellomting mellom ep og album (24 minutter). Seks av sju låter har allerede vært ute på strømming, fra mars 2022 og fram til rett før dette minialbumet kom 20. mars, men for nye lyttere er det bare å kaste seg over hele albumet med en gang. Forvent kvalitet på tekster og musisering hele veien. «Låtmaterialet er som vanlig sjøllagd, basert på kortreiste råvarer i nordnorsk språkdrakt», for å sitere bandet. Polarhunden El Diablo har fått sin egen hyllestsang, mens «Uro» tar for seg den nye faren: «Æ sku ønske æ forsto / Kor høyt vi må fly / For å starte på ny / I en maskin uten rusk / Kan vi få sett på dæ, Elon Musk». Min favoritt er derimot «Mitt skjulested».
Den overordnede sjangerbeskrivelsen er folkrock i sjangerens bredeste forstand, og jeg oppfatter Groms Plass som en krysning av Vamp, Publiners, Kaizers Orchestra og Bjølsen Valsemølle – om det gir mening. Lars Bremnes gjester på vokal på «Herifra» og Janne Bark, mangeårig gitarist for Ulf Lundell, gjester på «Storskarven». «XXV» er fengende, med passelige doser med trekkspill og mandolin. Groms Plass er Ørjan Pleym, Bjørn Framnes, Rolf Markussen, Øystein Gravrok, Knut Haugen og Ken Zahl, mens Ronald Alertsen har produsert.
LARS BJERKMANN: «Alt er stille»
Ikke hørt om Lars Bjerkmann? Ikke jeg, heller, før nå. På sin egen 60-årsdag ga han ut «Alt er stille», hans tredje album på ti år. Han spilte i et par band på 80- og 90-tallet og bidro blant annet på de tre første platene til Jokke & Valentinerne.
Tekstene er ofte underfundige. Det som skiller ham fra poprockartister flest er særlig bruken av blåsere og størrelsen på bandet – elleve, pluss tre korister som brukes flittig. Det siste gir meg en litt ubestemmelig nostalgisk følelse. Blant musikerne er Baard Slagsvold (bass/piano/ukulele), Marius Gengenback (gitar) og Arne Sæther (hammond). I koret finner vi blant andre Bitten Forsudd (Garden of Delight / Einmal Kommt Die Liebe m.fl.).
Bjerkmann er ganske aleine i Norge om akkurat denne miksen, som av og til vipper over i blues eller jazz. Men bare litt. Akkurat passe, egentlig. Det er fengende. Til tider kan han minne meg om Lars Martin Myhre, spesielt i «Karl Eugen, fortell!», men han er mer rocka enn den nylig avdøde artisten. «Pust ut, min venn, neste runde er min», synger Bjerkmann avslutningsvis. Takk som byr!
CHARLEY CROCKETT: «Lonesome Drifter»
Texaneren Charley Crockett, som skal nedstamme fra selveste Davy Crockett, må være countrybransjens mest produktive. «Lonesome Drifter» er hans tredje langspiller på elleve måneder. På de ti åra siden albumdebuten i 2015 har han rukket å gi ut en «drøss» album. De to forrige produserte han sammen med Billy Horton, men her har han fått hjelp av medprodusent Shooter Jennings. Noen av dere har kanskje fått med dere at Waylons sønn også har en artistkarriere å vise til.
Av de tolv låtene på denne mars-utgivelsen er ti skrevet av Crockett sjøl. De to coverlåtene er nøye utvalgt, med klassikeren «Amarillo By Morning» som et høydepunkt. Den andre, «Jamestown Ferry» , får et løft av blåsere. Av egne låter vil jeg særlig trekke fram «oppvekstnovellene» «Easy Money» og «Under Neon Lights» og smektende «This Crazy Life» med 13 strykere – i god, gammel Nahsville Sound-tradisjon. Crockett er mannen å oppsøke om du liker ekte, tradisjonell countrymusikk.
MIKE FARRIS: «The Sound of Muscle Shoals»
Gitarist, vokalist og låtskriver Mike Farris hadde en karriere i bandet Screamin’ Cheetah Wheelies , som ble gjenforent i 2022, og har frontet Double Trouble. Siden 2002 har han gitt ut fire soloalbum før han denne måneden ga ut sitt første på sju år. Ett av dem, «Shine For All The People», ble kronet med en Grammy-pris i 2015.
Amerikaneren gjorde et sterkt inntrykk under Dark Season Blues i Longyearbyen i 2022 og året etter under Notodden Blues Festival, og på sitt nye album, spilt inn i et av de historisk viktigste studioene i USA, Muscle Shoals, befester han posisjonen som en av de fineste stemmene innen soul, blues, gospel. Hør hans versjon av Tom Pettys «Swingin’» (1999) her, og du skjønner hva jeg mener! Han tolker også Steve Cropper og William Bell (gospellåten «Slow Train» ), men har ellers skrevet materialet på albumet sjøl. Blant de elleve låtene får vi også country i «Bright Lights». Mike har en glød og en intensitet i stemmen som er ganske unik, og det er i de roligere låtene som de tre nevnte han virkelig står fram som en unik tolker og formidler.
Kort fortalt:
Strengeplukk: «Neste steg»
Strengeplukk har eksistert i ti år og har gitt ut to album før de denne måneden kom med «Neste steg». Bandet spiller tradisjonell bluegrass, av og til med en fot i bygderocken, med «folkelige» tekster på diverse vestlandsdialekter. I og med at alle medlemmene for første gang har bidratt som låtskrivere og hovedvokalister kan vi denne gang også høre dialekter fra øst og nord.
Låtene kan handle om å lengte hjem til dama, om å selge seg inn hos damene, om å komme for seint til ferga, om slitsomt familieliv og om han som «ikkje skulle dråkke siste øla». Mandolin, banjo, fele, gitar og ståbass rammer inn låtene, og ofte går det veldig fort for seg i «vendingene».
Ramblin’ Roy & TB Hurricane Band: «Same Pain, Different Time»
Sju nye låter i Roy Lønhøidens «Songs of Hank Williams»-prosjekt, som startet i 2023. Åpningen «Honky Tonk Blues» er dekkende for musikken til «countrtymusikkens far», som åpenbart har inspirert Lønhøiden så mye at han nå har spilt inn til sammen 14 låter som forbindes med Hiram King «Hank« Williams over to album. Fine folk som Freddy Holm (fele), Tore Blestrud (bass/dobro/el-gitar), Bjørn Edvin Haglund (ak. gitar) og Elin Moen Rusten (vokal) bidrar til at dette er blitt en respektfull og fortjenestefull hyllest av artisten som døde i en alder av bare 29 år.
David Ramirez: «All The Not So Gentle Reminders»
Texaneren David Ramirez, født i Houston, med base i Austin, hadde ikke gitt ut et fullt album på fem år da dette dukket opp for noen dager siden. Han setter stemningen med instrumentalen «Maybe It Was All A Dream» før han vekkes av en kvinnestemme – og ruller ut den ene americana-perlen etter den andre.
Ramirez (41) spilte en strålende konsert på Café Mono i Oslo i 2018, året etter at hans fjerde album, «We’re Not Going Anywhere», åpnet mange dører. Etter et nedstrippet gospelalbum og et minialbum, synger Ramirez nå «We’re all here for the Music Man» – og smører øregangene med vellyd. «All The Not So Gentle Reminders» er Ramirez – og americana – på sitt beste. God april!
Av Øyvind Rønning
