– Mens jeg satt i garderoben og gjorde meg klar til min norske scenedebut, hørte jeg et fryktelig bråk. Opptøyer! tenkte jeg, og spurte litt småredd om hva som var på gang. «Å, det er bare folk som som drikker og snakker litt», var svaret jeg fikk. Jeg har aldri møtt så høyrøstede øldrikkere som den kvelden i Trondheim, smiler Stan Ridgway.
Amerikaneren er tilbake i Norge, omlag tre år etter at han begeistret et samlet pressekorps med sin LP «The Big Heat» og godt hjulpet av den særpregete singlehiten «Camouflage» som nådde ut til rundt 25 000 norske platekjøpere.
Nå er han endelig aktuell med en ny LP, «Mosquitoes», hvor han fortsetter sin fascinerende historiefortelling i widescreenformat. Historier med et levende persongalleri hvis absurde frodighet ofte fører tankene til film noir-tradisjonen.
– Jeg tar som oftest utgangspunkt i det virkelige liv. Skjebner du ser på en bar eller leser
om i en avis. Men det du leser i avisnotiser eller ser og overhører ved en bardisk, er bare fragmenter av et liv. Og det er her jeg kommer inn. Der hvor mitt kjennskap til de faktiske menneskene og deres historie tar slutt, slipper jeg løs fantasien. Jeg ikler meg rollen som en flue på veggen i deres liv, og det jeg observerer videreforteller jeg i mine sanger. Helt skamløst og uten blygsel, sier Stan Ridgway og rister smilende på hodet.
Filmmusikk
Ridgways karriére startet da han i 1977 dannet Wall of Voodoo, som et produksjonsselskap for skrekkfilmmusikk. Altfor mange oppdrag ble det ikke, men Wall of Voodoo utviklet seg i stedet til å bli et av Los Angeles’ mest spennende band tidlig i 80-årene. Og allerede den gang hadde Stan Ridgway tilegnet seg evnen til å skrive utpreget visuell musikk.
– Min syngeteknikk gjør at min stemme høres så klart, at jeg er nødt til å skrive tekster med innhold. At jeg er blitt tiltrukket av akkurat den historiefortellende teknikken du finner i tekstene mine, kommer muligens av oppveksten i Los Angeles. Der blir du foret med filmer og stoff fra filmens verden 24 timer i døgnet, og på mange måter er byen i seg selv som en eneste stor og uvirkelig film. Det ville vært rart om ikke disse cinematiske omgivelsene på en eller annen måte preget min egen kreativitet, hevder Stan Ridgway som imidlertid ikke ytrer noe ønske om å gi seg filmen helt i vold.
– Jeg ser i hvert fall ikke på mine plater som et forprosjekt på veien frem til en virkelig film, hvis det er det du mener. Musikken har fremdeles en slik magisk klang i mine ører at jeg ikke har noe behov eller ønske om å lage filmer.
Bilmusikk
Arbeidet med «Mosquitoes» omtaler Stan som helt annerledes enn «The Big Heat». Mens den ble komponert innenfor husets fire vegger, har noen av sangene på «Mosquitoes» tatt form i bilen.
– Jeg har som regel bodd i leiligheter med tynne vegger til naboen, og innimellom føles det pinlig å komponere når du vet at naboen hører alle de meningsløse frasene eller ropene du terper på under arbeidet med en ny sang. I bilen derimot, der kan du sitte og bælje så mye du vil uten å bekymre deg over at andre hører et pip. Bortsett fra at du sikkert ser stupid ut der du sitter med voldsom og intens munngymnastikk mens du venter på grønt lys, sier Stan Ridgway som videre sier at han alltid har følt seg litt som en outsider i Los Angeles’ musikermiljø. Og at han fremdeles heller hører på jazz enn på dagens popmusikk.
– Det å høre på pop gir meg omtrent samme følelse som jeg får når jeg leser Wall Street Journal, fastslår Stan Ridgway som foruten å synge sine noveller i Trondheim, også skal holde konserter i Oslo, Bergen og Stavanger om en drøy måned.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet første gang publisert i flere aviser i april 1989. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 19. april 1989)
NB! Tittel og ingress endret i samsvar med oppslag i andre aviser, grunnet en vel spisset Trondheims-vinkel i 1989-intervjuet. Alt annet identisk med Adressa-intervjuet.
