Natt til søndag gikk Anne Grete Preus bort, etter å ha kjempet mot kreften i flere år. Med 62-åringens død har en markant stemme i norsk musikk stilnet for godt.
Nyheten traff meg som en kniv i hjertet, i bilradioen søndag kveld på vei hjem fra Sverige og en konsert med Ulf Lundell, en svensk legende med bare marginalt lengre platekarriere enn Anne Grete Preus.
Kulturutvalg
Selv har jeg kjent Anne Grete Preus lenger enn jeg har vært journalist og kanskje også fra før hun ble plateartist. Nøyaktig hvor og når vi først traff hverandre er jeg usikker på, men kjent med hverandre ble vi i hvert fall da vi begge (i 1977 eller 1978?) satt i kulturutvalget i Det Norske Studentersamfund, den gangen Rød Front hadde makta der.
Der var vi likevel ikke Anne Grete og Leif, siden frykten for at vi, som medlemmer i det revolusjonære kulturutvalget, ble overvåket førte til at alle måtte ha dekknavn. Jeg husker i dag dessverre hverken hva hennes eller mitt dekknavn var.
God kontakt
Og det spiller da heller ingen større rolle. Viktigere er at kontakten vi fikk i utvalget, ble tettere og gled over i et slags vennskap da jeg kort tid etter begynte som musikkjournalist. Da hadde bandet hun den gangen sang og spilte i, Veslefrikk, satt en slags dagsorden med tidligere politiske rockeklassikere som «De kaller oss pøbler», «Karakterrock» og framfor alt kompromissløse «Vi mener i dag» fra debutalbumet «Veslefrikk».
En herlig tidsriktig blanding anno 1978 av litt pønka rølp, progressiv folk og politiske paroletekster. Og med høyreiste Anne Grete Preus som en konfrontativ vokalist som tok stilling for de svake.
Fra Veslefrikk til Can Can
Men det tok ikke så altfor lang tid før Anne Grete ble ubekvem i den litt slagordpregete rocken, hennes engasjement og omtanke var mer nyansert og loddet dypere enn parolerocken tillot. Etter tre studioplater var det i 1982 derfor på tide å oppløse Veslefrikk og gå videre.
Og jeg ble med videre på ferden. For på denne tida var vi blitt så godt kjent at da hennes (og Veslefrikk-kollega Per Vestabys) nye prosjekt Can Can i 1984 skulle gi ut sitt debutalbum «En lek i forhold» ble jeg bedt om å skrive presseskrivet til Can Can. Noe jeg sa ja til, uten tanke på at det kunne skape trøbbel for den journalistiske integriteten. Det var bare slik det var den gangen.
Dermed kunne jeg gjøre det samme for den engelskspråklige oppfølgeren «European Rainbow» i 1986, og derfor hadde jeg gleden av å bli med Anne Grete, Per & Co til Stockholm og oppleve en dobbelkonsert på Moderna Museet med Imperiet og Can Can.
På dette tidspunktet var Anne Grete Preus trygt etablert som den fremste kvinnelige rockevokalisten i Norge, samtidig som hun også prøvde seg som programleder for et musikkprogram på NRK TV. Det gikk vel helt greit, men i ettertid er det kanskje lett å se at det ikke var den rollen Anne Grete var mest komfortabel med.
Soloartist med millimeter-suksess
Det store omslaget for Anne Grete Preus kom da hun tonesatte Jens Bjørneboes skuespill «Til lykke med dagen». Det førte til hennes første soloalbum «Fullmåne», der hun tolket tekster av nettopp Bjørneboe. Det var for øvrig også den første norske plata til nystartede Warner Brothers Norway, og fortsatt uten skrupler skrev jeg nok en gang presseskrivet hennes, samtidig som jeg dekket begivenheten journalistisk.
Årene med Anne Grete Preus ga meg stor respekt for henne både som menneske og musiker. Hun var raus og inkluderende, men også veldig bestemt på hvordan hun ville ha det. Og det er jo en god oppskrift for en karriere bygget på en slags kombinasjon av nysgjerrighet, ambisjoner og perfeksjonisme. En kombinasjon som med sin lyriske åre i 1994 i tillegg traff folkesjela, slik at hennes fjerde album «Millimeter» både ble en artistisk triumf og kommersiell bestselger. Noe tre Spellemannpriser og et platesalg på 75.000 forteller sitt klare språk om.
Et forbilde
Siden har Anne Grete Preus alltid vært en naturlig del av den norske musikkadelen, og et forbilde for mange yngre kvinner. Og det selv om det med årene har gått lenger tid mellom hver plate. Det siste tiåret, delvis forårsaket av sykdommen mange av oss trodde og håpet hun hadde overvunnet, men som blusset opp igjen og til slutt stilnet hennes stemme for godt.
De siste årene bodde Anne Grete Preus bare et par hundre meter unna meg, og det hendte ofte at vi støtte på hverandre på gata, sist gang på vårparten en gang. Da virket hun så opplagt og fornøyd at jeg ikke tenkte et sekund på sykdommen. Derfor sendte jeg henne kort tid etter også en mail om innspill til et prosjekt jeg jobbet med. Da jeg aldri fikk noe svar ble jeg litt forundret, det liknet ikke henne. Og da meldingen om at den planlagte konserten med henne i Oslo Konserthus 20. august måtte utsettes ble jeg bekymret.
I dag, etter at jeg fikk den tunge beskjeden om hennes bortgang, føles det bare tomt og trist.
Av Leif Gjerstad
Les også: Anne Gretes høst (arkivintervju fra 1991)
Les også: Anne Gretes store millimeter (arkivintervju fra 1994)
