Samme dag som Spellemann-nominasjonene ble kjent, kom Darling West med sitt nye album. Skal vi tippe at også «We’ll Never Know Unless We Try» er blant de nominerte når den tid kommer at 2020 skal oppsummeres?
Det vil i tilfelle ikke være noen større forbauselse. Darling West er tross alt trygt etablert seg i toppen av norsk americana, og for sitt andre album «Vinyl and a Heartache» (2016) ble de i tillegg belønnet med nettopp en Spellemannpris.
Og uten å ane noe om hva annet som måtte komme i løpet av 2020, vil jeg ikke bli det minste forbauset om fjerdealbumet «We’ll Never Know Unless We Try» sikrer hallingene deres andre Spellemann. I hvert fall holder plata så høy standard at det vil være vanskelig å argumentere mot dem, i tilfelle de skulle ende opp som prisvinnere.
I stadig utvikling
Men Darling West skal ikke bare ha ros for å ha levert et helstøpt album, det er også gledelig å se at de fortsatt er nysgjerrige og i utvikling. Fra debuten i 2014 som et tilnærmet rent bluegrassband i «Winter Stories» har de gradvis utvidet uttrykket i retning det litt mer countrypopete. Eller for å bruke Tor Egil Kreken og Mari Sandvær Krekens egne ord i forbindelse med utgivelsen av tredjealbumet «While I Was Asleep», nå hadde de forlatt Nashville og satt kursen for vestkysten.
Dette preger ikke minst de første låtene på «We’ll Never Know Unless We Try». Her bys vi på like fengende som vellydende vestkystpop med flotte harmonier og nikk i retning Fleetwood Mac, mens vi mot slutten av «Can’t Help It» til og med får en gitarsolo av det lettere countrykosmiske Garcia-slaget som driver kuttet fram mot klimaks.
Utsøkt balanse
Og slik kunne vi fortsatt omtalen, mens vi roste produsent Kåre Crh. Vestrheim for å ha kledd musikken i store arrangement og gitt plata en produksjon som er både klar, kraftfull og detaljert på en og samme gang.
Men dette er bare en side av Darling West, for ekteparet Tor Egil Kreken og Mari Sandvær Kreken (tredjemann Kjetil Steensnæs har sluttet siden sist) har selvsagt ikke glemt sitt utgangspunkt nærmere rural bluegrass. Dette sikrer at vi også får vare ballader og akustiske øyeblikk der det melankolske i tekstene kommer tydeligere fram, slik at albumet framstår i fin balanse mellom det energisk fengende og det høystemt vakre.
Forrige uke Ole Paus, denne Darling West. Kunne det norske plateåret 2020 startet særlig bedre?
Av Leif Gjerstad
PS! I går spilte Darling West i Stockholm og i morgen i Göteborg, som support for sin amerikanske kollega og venn Michaela Anne. Sistnevnte spiller også på Krøsset i Oslo i kveld, så kanskje får vi også et lite glimt av Kreken-paret der? Uansett legger Darling West i mars ut på sin egen turné, med start i Trondheim 5. mars og avslutning (foreløpig oppgitt til) i Hamar 8. mai.
Les også: Darling West – countryens nye yndlinger (intervju fra 2017)
