(Intervju første gang publisert i NTB 11. oktober 1995)
Madrid: – Jeg vet at enkelte står med slipte kniver og venter på at fryktens tårer skal gå i oppløsning. Holdningen til Tears for Fears er liksom «vinn eller forsvinn» denne gangen. Men hva som enn skjer, så vil aldri jeg svikte Raoul og hans spanske venner, sier Roland Orzabal og kikker opp mot stjernene.
«Everybody Wants to Rule the World» sang Tears for Fears midt på 1980-tallet – og hadde verden i sin hule hånd. Titusener av fans verden over hylte sin aksept tilbake i refrenget på «Shout», og duoens album «Songs From The Big Chair» plasserte engelskmennene på poptronen.
Men da de i 1989 skulle sette kronen på verket med den meget ambisiøse CDen «The Seeds Of Love» gikk det galt. Til tross for panegyriske anmeldelser falt frøet på steingrunn og spiret aldri slik som forventet. Duoens grunnmur slo sprekker, og Tears for Fears smuldret opp innenfra. Curt Smith og Roland Orzabal gikk hver sin vei, sistnevnte med Tears for Fears-navnet i sin koffert.
– Allerede mens vi holdt på med «Seeds» hadde jeg begynt å arbeide på egen hånd. Det var rett og slett ikke plass for Curt lenger. Og ikke savner jeg ham særlig heller. Vi var i grunnen mer enn operativ enhet enn gode venner som lagde musikk sammen, forteller Roland Orzabal og spidder en liten spansk krydret kjøttbolle med tannpirkeren. Kjevene lukker seg rundt den lille godbiten og får annet å gjøre enn å drøvtygge fortida nok en gang.
Trang fødsel
Kanskje prøver Roland Orzabal å fortrenge skuffelsen over «Seeds»-skjebnen. Glemme striden med Smith, den etterfølgende floppen med sin første solo-Tears-plate «Elemental» og krangelen med sitt gamle plateselskap.
Men noen ganger kan det lønne seg å falle i unåde. For da Orzabal fikk skyven fra PolyGram, snappet Sony opp Tears for Fears og det nye albumet «Raoul And The Kings Of Spain» i stedet. Og for å vise hvor glade de er for dette, inviterte selskapet nylig verdenspressen til en overdådig lanseringsfest og friluftskonsert i en majestetisk middelaldersborg, fem mil utenfor Madrid.
– Plata var ferdig allerede i fjor høst, men ble offer for hoderulling i PolyGram. Jeg mistet mine beste kontakter i selskapet, og de nye kostene ønsket ikke å gi dette albumet den prioriteten jeg syntes det fortjente. Jeg holdt det derfor tilbake, og til alt hell kom Sony og kjøpte meg ut. Og her er jeg nå, sier Roland og slår ut med hånda mot den flombelyste borgmuren som reiser seg mot den mørkeblå himmelen, mens hvit- og sortkledde kelnere svinser mellom oss og sørger for at både glass og tallerkener er velfylte hele tida.
Orzabals revansje?
«Raoul» er Orzabals andre Tears-CD på egen hånd. Den første, »Elemental», ble ingen suksess, og litt defensivt prøver Roland å forklare floppen.
– Det var en typisk mellomstasjonsplate. Vi brukte over 11 millioner kroner og mer enn tre år på «The Seeds Of Love», og «Elemental» ble den direkte antitesen til «Seeds». Den var naken og meget upretensiøs og uambisiøs. Det var bare noe jeg måtte ha ut av blodet før jeg gikk videre.
Og fortsettelsen er altså «Raoul And The Kings Of Spain», hvor Roland har gravd i sin egen familiehistorie for å finne platas konseptuelle innhold.
– Faren min ble født i Paris, med en far fra en innflytelsesrik og velstående spansk-argentinsk familie. Men hans far sviktet sin unge franske kone, som igjen overlot sønnen sin til sine fattige foreldre. Her vokste faren min opp, før han flyttet til England. Stolt av sin bakgrunn, men uten jobb tok han ut sin frustrasjon på oss barn, samtidig som han flyktet fra hverdagen ved å fortelle historier om sine forfedres storhet, fall og svik.
– Og platas «Raoul» er selvfølgelig deg?
– Og min eldste sønn. Han heter Raoul, og mine foreldre kalte meg det før de gikk for Roland, svarer Orzabal som øyner den pretensiøse faren og derfor presiserer at CDen verken er så selvbiografisk eller «dyp» som det kan høres.
– Å få barn gir deg et nytt perspektiv på livet, med tråder både framover og bakover i tid. Alt jeg har gjort er å ta utgangspunkt i noen av disse personlige trådene, for å lage mer generelle refleksjoner over hvordan nye generasjoner prøver å stake ut en egen kurs, men hvor tidligere generasjoners skjebner uansett er med på å påvirke denne kursen, avslutter Roland Orzabal.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i NTB 11. oktober 1995)
Les også: Den menneskelige faktoren (arkivintervju fra 1985)
