Englands nye stemme

(intervju opprinnelig publisert 2009)

Oslo: Mora underviste i kunst, faren var skribent med jobb i reklamebransjen og i barndomshjemmet vanket ”kunstnervenner” av foreldrene. Det måtte bli musikk for Florence Welch.

– Så enkelt er det ikke, men det kan jo være at jeg fikk noen impulser hjemmefra som har kommet godt med seinere. Eller kanskje var det heller responsen jeg fikk da jeg som liten begynte å synge i begravelser som gjorde utslaget, kommenterer Florence Welch.

Som Florence & The Machine albumdebuterte den 22-årige jenta (fra Camberwell i sør-London) for få måneder siden med ”Lungs”, og kunne glede seg over både gode kritikker og salgstall. Blant annet gikk plata rett inn på annenplass på Englands salgsliste, samtidig som den fikk en nominasjon til den prestisjetunge engelske Mercury-prisen. Også ABC Nyheters anmelder mente suksessen var helt fortjent. For en gangs skyld var engelsk presses hype mer enn bare meningsløs hype.

– Det er vanskelig for meg å forholde meg til det engelsk presse skriver. Jeg er jo helt uerfaren på dette feltet, og får bare prøve å gjøre det jeg gjør uavhengig av hva hypen sier og mener om meg. Men jeg har vel nok tro på meg selv til at jeg mener at jeg har noe å komme med, sier Florence som sammen med sitt band The Machine overbeviste stort på Parkteatret i Oslo lørdag kveld.

Sang på begravelser

Florence & The Machines album er preget av hennes sterke og dramatiske stemme og musikk av det intense og eklektiske indie-slaget. Og underveis er sammenlikninger med alt fra Kate Bush og Cat Power til Siouxie & The Banshees og Grace Slick dukket opp.

– Jeg føler ikke at slektskapet til dem er så stort, men det er helt greit med sammenlikningner. Som ny er det bare naturlig at folk prøver å plassere deg i landskapet, så får jeg bare håpe at sammenlikninger med andre blir overflødige om noen år, sier Florence Welch. Som på spørsmål nevner Janis Joplin, Patti Smith og PJ Harvey som sine viktigste inspirasjonskilder.

– Men det er litt vanskelig å snakke om ”hvor jeg kommer fra” musikalsk. Da jeg startet hadde jeg ingen klar formening om akkurat hvilken retning jeg ville ta, og jeg er nok heller et typisk miks-produkt. Et produkt av den musikken som regjerer på squat parties, puber og småklubber i sør-London. Og den musikken er nokså variert, selv om mye har noe med soul og pønk å gjøre.

Mørke metaforer

Og nettopp soul og pønk kan også spores i hennes tekster, hvor lyriske metaforer står side om side med smerte, sorg og annet fra livets mørke side som gjerne behandles på en til tider aggressiv og utfordrende måte.

– Men det er også mye lys og mange euforiske elementer i mine tekster, parerer Florence ”mørke”-stempelet med. Samtidig tror hun at kjønnet hennes kan være en av årsakene til folks oppfatninger av henne.

– Se på Lilly Allen. Jeg beundrer henne for hennes vitalitet og sterke, utleverende tekster. De provoserer og sjokkerer mange, men det har jo mer med at det er en kvinne som sier det enn at det faktisk blir sagt. Mange mannlige artister har jo skrevet og sunget langt verre tekster enn Lilly Allen, men det er liksom mer akseptert.

Den første låten

Florence har selv vært med på å skrive nesten samtlige låter på ”Lungs”, med litt ulike samarbeidspartnere. Blant disse er også singlene ”Dog Days Are Over”, ”Rabbit Heart” og ikke minst ”Kiss With A Fist”, som hun forteller også var den aller første låten hun skrev.

– I hvert fall på alvor, presiserer Florence, som også opplyser at halvparten av låtene var helt ferdige før hun gikk i studio med fire ulike produsenter (James Ford, Paul Epworth, Stephen Mackey og Charlie Hugall) som alternerte på de ulike låtene.

– Jeg har hatt sansen for ting de har gjort tidligere, og ble glad da de svarte ja til å produsere meg. Og samarbeidet funket så bra at jeg ikke har noe i mot å jobbe med en eller flere av dem også på neste plata, sier Florence om plata som ble spilt inn i løpet av en tremåneders periode.

Konsertene som teller

I Norge har Florence & The Machine solgt i underkant av 2.000 album, mens tallet i hennes hjemland er sekssifret. Og om en drøy uke slippes plata også i USA.

– Det blir spennende, men jeg har trøbbel med å forstå salgstall og listesuksess. Selvsagt er det litt ”wow!” at mange vil kjøpe plata di, men det blir bare et stort og abstrakt tall som det ikke nytter å forholde seg til, uttaler Florence Welch og tilføyer:

– Det jeg derimot kan måle er responsen fra publikum på konserter. Der ser du ansiktene, der kan du høre applausen og forhåpentligvis kan du også oppleve at noen synger med. Og det skjer jo naturlig nok i langt større grad nå, enn før plata kom.

Overbeviste på Parkteatret

Og det skjedde definitivt på Parkteatret lørdag. Riktignok stoppet litt teknisk småtrøbbel flyten i starten, men Florence hadde både stemme og sanger til å overvinne vanskene i et sett hvor stemningen steg stadig utover kvelden.

Med en kraftig blomsterpyntet scene rammet inn av et mønstrete bakteppe og gamle fugleburliknende gulvlamper tok hun oss med inn i et småsurrealistisk landskap et sted mellom engelsk vaudeville og hippie, mens en visuelt framtredende harpe forsterket den litt spesielle settingen hun draperte sine sanger med.

Kontrastene mellom hissig pågående trommer og bass på den ene kanten og mykt forsonende harpe og keyboards på den andre skapte dessuten en balanse som ga Florences kraftige og uttrykksfulle stemme og melodilinjene bedre plass på scenen enn på plata. Det var derfor bare rett og riktig at hun i ”Dog Days Are Over” fikk sitt ønske oppfylt om at alle skulle hoppe opp og ned, og da hun mot slutten lot mystikken hvile over ”Rabbit Heart” og euforien prege ”Cosmic Love” og Candi Station-coveren ”You’ve Got The Love” ble responsen trampeklapp og kjærlighetserklæringer.

Neste gang blir det Rockefeller!

(intervju opprinnelig publisert i ABC Nyheter i oktober 2009)

Av Leif Gjerstad