Emmylou Harris: Forkjølet countrydronning

(intervju opprinnelig publisert 1992)

– Jeg har røtter i folkmusikken, mitt hjem er country og min oppgave er å vise at sanger kan krysse alle barrierer. Det er ingen gitt på forhånd å si hvordan en sang er, det er utøverens rolle å gi den en egen identitet.

Sier Emmylou Harris (43), countrydronninga som onsdag og torsdag spilte i henholdsvis Bergen (Grieghallen) og Oslo (Sentrum). Det er femten år siden hun første gang var i Norge, og med krav om å bli trodd hevder hun at hun stortrives her.

– Jeg skulle bare ønske at jeg ikke var så forkjølet. Det tar på å synge når basillene herjer i kroppen, snufser Emmylou mens honningte, halspastiller og kleenex bæres fram og plasseres pent på bordet.
Men forkjølet eller ikke, stemmen kan ingen ta fra henne, og det er denne gullstrupen som har skaffet henne status som countrydronning. Og det til tross for at country var en nokså perifer interesse i ungdomsdagene.

– Jeg hørte noe på bluegrass, men min country-interesse var mer intellektuelt enn følelsesmessig betinget. Det var i 60-årenes folk(rock)-bevegelse jeg hadde mitt naturlige hjem, helt til jeg traff Gram Parsons. Han forandret både mitt liv og min innstilling til musikk, forteller Emmylou om countryrock-pioneren.

Mannen som i løpet av noen få hektiske år med Byrds, Flying Burrito Brothers og som soloartist (med Emmylou som korist) omdefinerte hele country-begrepet, før han døde i september 1973, bare 26 år gammel.

Eklektisk smak

Arven fra Gram Parsons har Emmylou Harris imidlertid ført videre. Hun har ledet country inn på nye spor og har på sine mange plater vist god teft ved valg av samarbeidspartnere og låtskrivere.

– Jeg har en veldig eklektisk musikksmak, og finner positive ting i de aller fleste stilarter. Rap ligger langt unna det jeg gjør, men jeg setter pris også på det, som et uttrykk for folkets stemme. Derimot kan jeg styre meg for den delen av rap som bygger på og avler hat, sier Emmylou som platedebuterte i 1969.

Gjennombrudd sammen med Gram

Men sving på karrieren fikk hun først da hun sammen med Gram Parsons spilte inn de legendariske LPene «G.P.» og «Grievous Angel» i 1973.

– Da jeg traff Gram første gang, var livet mitt noe kaotisk. Etter et mislykket forsøk på å etablere meg som folksanger i New York, «rømte» jeg sammen med min lille datter til Nashville. Men også det oppholdet ble mislykket, så jeg vendte hjem til Washington D.C. hvor jeg sang på småklubber.

På den tida ledet Gram Parsons Flying Burrito Brothers, og da de var innom byen, traff vi hverandre. Noen måneder seinere kom telefonen som innbød meg til å være med på «G.P». Jeg var ganske desillusjonert etter mange års slit, og hadde ingen særlig tro på prosjektet. På den annen side hadde jeg ingenting å tape, så jeg ble med på innspillingen. Og i ettertid kan jeg trygt si at det var et smart trekk, smiler Emmylou og putter i seg en ny halspastill.

Countrydronning

Det smarte trekket ble innledningen på en omfattende platekarriere. Med LPer som «Pieces of the Sky», «Elite Hotel» og nærmere sneset andre plater har hun solgt i millioner og toppet hitlistene. Samtidig som hun har sunget duett med alt fra Bob Dylan, The Band og Neil Young til Don Williams og George Jones.
Et fast element på alle hennes plater har vært The Hot Band. Nå er dette bandet gått over i historien, og blitt erstattet med The Nash Ramblers. Som i motsetning til The Hot Band spiller akustisk.

– Etter 15 år med The Hot Band hadde jeg kommet til veis ende. Det var på tide med forandring, og siden jeg ble sliten av å konkurrere med elektriske instrument, satset jeg på et akustisk band. Det ga stemmen større spillerom, samtidig som akustiske instrument ga oss anledning til å prøve ut nye ting.

Liveplate

Noen av disse nye tingene kan høres på Emmylou Harris & The Nash Ramblers eneste plate så langt, liveplata «At The Ryman» som kom tidligere i år.

– Det er alltid noe spesielt å framføre nye låter for et publikum, og jeg hadde et ønske om å velge låter som viste allsidigheten til dette bandet.
Det er viktig å finne de rette låtene, uttaler Emmylou som definerer en god sang som «en sang som griper meg og forandrer et eller annet i mitt indre».

– Før hadde jeg også et stort behov for å flytte musikalske grenser og åpne folks ører for country. Nå som den popete og glatte varianten som dominerte countryen i 70-årene har mistet mye av sitt grep, er det ikke like nødvendig. Men fremdeles er det dessverre altfor mange eksempler på fremragende artister i grenselandet country/folk/rock som blir forkastet av Nashville og de store country-radiostasjonene. Og det er et stort tap for country-musikken.

Ny studioplate

Etter Norge har Emmylou bare tre konserter igjen på Europa-turneen, før hun vender tilbake til USA og gjenopptar innspillingen av en ny studioplate sammen med The Nash Ramblers, som ble påbegynt i vår og avbrutt på forsommeren.

– Av familiegrunner. Jeg har to døtre, og den yngste av dem går fremdeles på skolen. Derfor turnerer jeg bare i løpet av skoleferiene, mens hun er hos sin far i Nashville. Resten av året er jeg hjemme, og kombinerer morsrollen med plateinnspillinger, avslutter den sympatiske men forkjølte gullstrupen.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1992)

Les også: Emmylou Harris – Travelt friår (arkivintervju fra 1999)