(Intervju første gang publisert 1992)
– Det er flott at Norge har Gro, og at det er så mange kvinner i regjeringen deres. Problemet er bare at det i internasjonal målestokk er så få land som Norge. Med en bedre maktbalanse mellom kjønnene, ville verden bli så uendelig mye bedre å leve i, sier Joan Armatrading.
På telefon fra London beklager den britiske artisten at det raser så mange kriger i en brutal verden, og hun nøler ikke et sekund med å legge skylda for dette på den mannlige halvdelen av befolkningen.
– Det er menn som starter kriger, og det er menn som kriger. Mens kvinner er mer innstilt på å løse konflikter gjennom å snakke, styres mange menn av en aggressiv konkurransetrang. Enten det gjelder å bygge flotte sandslott eller å bombe byer tilbake til steinalderen, hevder Joan Armatrading (41) som imidlertid presiserer at dette ikke er noe utslag av mannshat.
– Jeg kunne ikke tenke meg en verden uten menn, og menns aggressive nysgjerrighet og konkurransetrang har også åpenbare positive sider. Svært mange viktige vitenskapelige oppdagelser har sitt utspring i dette maskuline trekket. Men mange menn klarer ikke å kanalisere sin medfødte aggresjon i en positiv retning, og det er årsaken til mye av både den tilfeldige gatevolden og politiske overgrep på topp-plan. Derfor trenger vi en bedre balanse i makthavende organer, slik at vi i større grad kan dra nytte av de beste sidene ved såvel maskuline som feminine egenskaper.
Kjærlighetens mange aspekter
Noen av disse tankene artikulerer Joan Armatrading i sangen «If Women Ruled The World» på sitt nye og femtende album «Square The Circle». Men bortsett fra dette ene kuttet, handler plata om forskjellige aspekter ved kjærligheten.
– Jeg er interessert i politikk, men å skrive meningsfulle tekster om det er ikke min sterke side. Så det overlater jeg til andre, og konsentrerer meg i stedet om å utforske den effekten kjærlighet har på forskjellige mennesker.
Dette er et tema som Joan Armatrading nesten uten unntak har behandlet på alle sine plater siden debuten for 20 år siden. Men ifølge den britiske artisten er kjærligheten en kreativ kilde som aldri tørker ut.
– Det er den viktigste drivkraften i alle menneskers liv, og gjennom hele livsløpet er kjærligheten i kontinuerlig forandring. En 16-åring opplever kjærligheten helt annerledes enn en 60-åring, og det er fascinerende å observere hvordan kjærligheten påvirker folk.
En musikalsk observatør
Skal vi tro Joan Armatrading, er nettopp observere et nøkkelord når det gjelder hennes musikalske virke.
– Jeg skriver riktignok ofte i første person, men dette er bare et stilistisk grep. Nesten samtlige av mine tekster er resultatet av observasjoner av andre personers opplevelser, aller helst personer i min egen omgangskrets. Jeg står liksom på sidelinja og gjør mine mentale notater, som deretter nærmest uavhengig av min egen medvirkning ender opp som en sangtekst. Det er ikke jeg som velger temaet, men temaet som velger meg, bedyrer hun.
Det er ikke bare i sangene sine hun «gjemmer» seg. Uten å virke arrogant eller avvisende, har hun nesten siden starten av sin karriere voktet sitt privatliv nøye. Ingen hjemme-hos-reportasjer, ingen skandaleoppslag eller for den saks skyld deltakelse i sosietetens alle-var-der-gallaer.
– Jeg kan ikke tenke meg et annet liv enn som musiker og plateartist. Men jeg har aldri forstått hvorfor det forventes at en plateartist skal legge hele privatlivet åpent for innsyn. Selvsagt kan det forklares utfra kommersielle hensyn, men jeg trives med tilværelsen, og selger ikke sjela bare for å øke platesalget noe, uttaler Armatrading, som i dag bor på landet i Sør-England. Født ble hun imidlertid på den karibiske øya St. Kitts, før hennes foreldre tidlig i 50-årene flyttet til England og Birmingham.
Armatrading og Chapman
Da hun slo igjennom med sitt tredje album «Joan Armatrading» i 1976, etterfulgt av den enda mer framgangsrike «Show Some Emotion» året etter, var det som en poetisk og sjelfull representant for det unge, svarte England. Det var derfor nærmest uunngåelig at Armatrading ble brukt som referanse da Tracy Chapman og andre kvinnelige folk/soul-baserte artister dukket opp i 80-årene.
– Da jeg startet var det ingen som drev med det jeg gjorde, og jeg føler heller ikke at Chapman eller noen andre likner særlig på meg. At jeg brukes som referanse, sier mer om folks behov for båssetting enn om det musikalske innholdet. Men siden jeg formoder at det som regel brukes som en kompliment, klarer jeg vel alltids å leve med det, ler Joan Armatrading hjertelig.
– Og hva med ditt forhold til dagens unge svarte musikere, hvor de fleste sverger til hip hop, house og andre estatiske rytmer beregnet på dansegulvet?
– Noe av det blir for mekanisk og sjelløst, men innenfor alle musikkstiler fins det noe bra og noe dårlig. Og god dansemusikk har jeg alltid hatt stor sans for, selv om det neppe er noen overhengende fare for at jeg ender opp som house-artist, humrer Armatrading.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 11. august 1992)
