(intervju opprinnelig publisert i 1999)
Oslo: Mens Suede ved forrige korsvei var «Coming Up», sikter de denne gang enda høyere, med albumet «Head Music». Onsdag presenterte de sitt nye og litt mer komplekse materiale for 400 fans på John Dee i Oslo.
– Jeg vet ikke om «Head Music» nødvendigvis er mer kompleks enn det Suede har lagd tidligere, men mer variert er den i hvert fall, korrigerer bassist Mat Osman, da NTB Pluss treffer ham og Suede-sjef Brett Anderson på hotellet noen få timer før de entret scenen.
Billettene til den lille klubbkonserten ble ikke uventet revet bort straks de ble lagt ut, men Suede-fansen som ikke fikk lottogevinsten denne gang får en ny sjanse når bandet stiller på Norwegian Wood i begynnelsen av juni. Og for de som skal videre til Roskilde-festivalen byr Suede på hele tre konserter på tre forskjellige kvelder!
– Hvorfor? Tja, det må vel ha noe å gjøre med at vi trives godt på Roskilde-festivalen. Vårt store problem blir hva vi skal finne på den tredje kvelden. Den første har vi bestemt skal være en «alminnelig» konsert, den andre akustisk, men den tredje? Kanskje vi skal ha en poesikveld med Suede-tekster, fleiper 31-årige Brett bak sine mørke solbriller.
Seks-års jubileum
Suedes Oslo-besøk onsdag fant sted nesten på dagen seks år siden første gang de spilte i Norge. Den gang var det som et av det siste tiårets mest hypa band, med den sjeldne lykken å få oppleve at debutalbumet «Suede» strøk rett til topps på listene i hjemlandet – etter at hitsingler som «Animal Nitrate», «So Young» og «Metal Mickey» allerede hadde skrudd opp forventningene kraftig.
Selv om «Suede» innfridde forventingene kunne eventyret fort tatt slutt der – som for de fleste andre band som utsettes for den britiske musikkpressens hemningsløse og nokså ukritiske hype. Men som vi alle vet: Suede har ikke bare overlevd, de er også blitt større med årene.
Storselger
Bandets siste plate «Coming Up» er faktisk gruppas bestselgende, og når de neste uke slipper sitt nye (og fjerde ordentlige) album «Head Music» så er det nok en gang en av årets mest etterlengtede utgivelser vi snakker om.
– Som band har vi vært gjennom mange faser som kunne ha vært skjebnesvangre, men i stedet for å bli overveldet har vi vært besluttsomme og kjempet oss videre – sannsynligvis fordi vi har skjønt at vi er et bra band med noe på gang, kommenterer Brett.
Den største trøkken fikk Suede like etter at det andre albumet «Dog Man Star» var ferdig innspilt. Da forlot gitaristen og komponisten Bernard Butler bandet, og ble erstattet av den da bare 18-årige Richard Oakes. Kort tid etter ble keyboardisten Neil Codling innlemmet i bandet, og sammen med Brett, Mat og trommis Simon Gilbert fikk gruppa dermed den besetningen de fortsatt har.
– Jeg vil nødig si noe stygt om det som har vært, men «Head Music» er nok den første virkelig kollektive Suede-plata. Denne gang har alle tatt del i låtskrivinga, og mye av materialet er blitt lekt fram i studio. Noe vi til og med klarte å gjøre uten intense krangler underveis. «Head Music» er et moderne popalbum, med groove og mye lyd, sier Brett og erklærer at det er der, i den litt røffere og mer groovete rockegata, som Suede har sitt naturlige hjem for tida.
Musikk som kommunikasjon
Den større variasjonen på «Head Music» er ifølge Suede-gutta også et naturlig resultat av ønsket om å fornye seg. At «nye» og mer komplekse Suede skulle skremme vekk noen fans frykter de imidlertid ikke.
– Kjernen i det vi gjør må være våre egne ønsker. Men siden musikk handler om kommunikasjon er vi ikke så tåpelige å hevde at vi ikke bryr oss om hva folk måtte mene. Klart vi gjør! Det mange glemmer er imidlertid at det ikke er noen større forskjell på oss og fansen, og de aller fleste fans vil heller høre noe nytt enn bare det samme gamle om og om igjen. Å si noe annet er å undervurdere fansens evne til å oppleve musikk, fastslår Brett før han avrunder med noen refleksjoner om sin egen utvikling som person og Suede-medlem.
– Vi var et helt annet band den gang, og jeg har problem med å se meg selv der i dag. Den gang hadde jeg store problemer med nesten alt og alle, men heldigvis har livet mitt gått i riktig retning. Jeg er ikke bare blitt mer voksen, jeg har det i tillegg mye bedre med meg selv. Og det frigjør mye energi som jeg kan bruke mer positivt. Ikke minst på musikk og på Suede.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB april 1999)
