(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: – Los Angeles er underholdningsindustriens hovedstad, og vi er et produkt av byen og det som har skjedd på mediefronten der siden «eksplosjonen» i 60-åra. Det vi gjør i dag er egentlig bare å leve ut drømmene vi hadde som barn, sier Susanna Hoffs.
Et stort – tør vi si californsk? – smil brer seg over hennes lepper. Sammen med Michael Steele og søstrene Vicki og Debbi Peterson utgjør hun Bangles, Los Angeles-gruppa som torsdag spilte i Norge foran 900 tilskuere i et smekkfullt Circus.
Dessverre ødela dårlig lyd såpass mye for jentene at konserten ikke kunne leve opp til deres nye singel («Manic Monday») og LP («Different Light»). Plater som for alvor er i ferd med å legge såvel Norge som resten av verden for de amerikanske jentenes føtter. «Manic Monday» er forøvrig skrevet av Prince, under pseudonymet Christopher.
– Men stort sett holder vi oss til egne låter. Andres gjør vi bare hvis det er kjærlighet ved første blikk, ler Debbi Peterson mens hun spøkefullt himler med øynene og slår ut med armene.
Jenter
– Siden det er relativt få jentegrupper som har befolket rockehistorien skjønner vi i og for seg hvorfor så mange er så opptatt av oss, men denne kjønnsbaserte fokuseringen blir like fullt litt slitsom i lengden. Vi har alltid prøvd å unngå å spille på vårt kjønn, for selv om gutter og jenter ofte oppfatter ting litt forskjellig, føler vi likevel at vi musikalsk har langt mer til felles med Dream Syndicate, Long Ryders og andre liknende grupper enn en hvilken som helst tilfeldig jentegruppe, sier Michael Steele og får et bifallende nikk fra de andre tre for det utsagnet.
Bangles startet for fem år siden som et ekte garasjeband, men fant snart veien ut til Los Angeles’ klubber. Her ble de en del av det vi i dag kjenner som den nye amerikanske bølgen.
– Den tida var preget av en «åpen-dør-politikk» i byens ikke-etablerte rockemiljø. Byen sydet av musikere som hadde tatt vare på det beste fra pønkens dager. Energien og spillegleden. Vi var som et mini-samfunn hvor de ulike bandene virkelig gjorde det de kunne for å støtte hverandre. Så det er nok ikke bare tilfeldig at så mange L.A.-grupper har gjort seg bemerket de siste par årene, tror Vicki Peterson.
Røtter
– I likhet med mange av de andre L.A.-bandene kan man også hos dere se klare musikalske forbindelser til 60-åras melodiøse pop..
– Men nostalgisk? Nei, utfyller Steele smilende.
– Vi er altfor unge for det. Men siden alt vi hører på vil påvirke vår musikk på en eller annen måte, har opplagt 60-talls-musikken influert oss. Seiv tror jeg likevel at 70-talls musikk har formet oss i enda større grad.
Da Bangles’ debut-LP «All Over The Place» kom i 1984 fikk de mye ros, ikke minst for sin fine harmonisang. Og dette er noe som de sammen med en litt «større» lyd har vldereutviklet på «Different Light»-LPen.
– Alle fire synger, og vi deler vokalistrollene på en naturlig og demokratisk måte mellom oss, sier Susanna Hoffs før hun til slutt forklarer nærmere hva de legger i SOR («Song Orientated Rock»), som de selv har døpt musikken sin til.
– Vår musikk har ikke noen bestemte retningslinjer som vi føler oss forpliktet til å følge. Vi er ikke heavy, funk, pønk eller noe annet. Vi er det som melodiene vi spiller i øyeblikket. Vi former vår musikk etter sangene, i motsetning til mange andre grupper som former sangene etter sin musikkstil.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i mars 1986 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)
PS! Teksten er hentet fra Adresseavisen, men bildet øverst i saken er fra Bergens Tidende. Det forklarer de ulike titlene, samtidig som det godt kan tenkes at redigering på desken har ført til noen litt mindre forskjeller også i tekstens innhold. Men stort sett er det nok det samme)
