(opprinnelig publisert 1991)
København: Guns n’Roses ruller gjennom Europa og sikrer folk brød og sirkus. Onsdag kommer de amerikanske rock-rebellene til Oslo Spektrum, og på fridagen i går avsatte tre av medlemmene – gitarist Slash, bassist Duff McKagan og trommis Matt Sorum – en drøy halvtime til europeisk presse.
65 journalister pluss sneset fotografer inntok det fornemme København-hotellet d’Angleterre for å komme nærmere innpå bandet – og kom vel akkurat så nært innpå som bandet selv og deres management synes var passende.
Los Angeles-bandet har i løpet av få år etablert seg som rockens ledende band i den hardere kategorien. Konsertene deres blir utsolgt i løpet av få timer hvor enn i verden de spiller, og debut-albumet «Appetite For Destruction» har i dag solgt over 15 millioner. Oppfølgeren har lenge vært bebudet, men er gang på gang blitt utsatt. Nå er imidlertid alt klart for utgivelse 16. september, og som alle bandets fans forlengst vet, dreier det seg om to plater. «Use Your Illusion I» og «Use Your Illusion II» skal ut samtidig, men selges uavhengig av hverandre.
– Om det har med forretningsmessig strategi å gjøre? Definitivt ikke, fnyser gitarist Slash foraktelig bak sine lange, sorte krøller som dekker store deler av ansiktet.
– Vi ønsket bare å rydde skapet vårt. Da vi spilte inn «Appetite» var vi et ukjent band med begrensede ressurser. Nå kan vi tillate oss å bruke den tid vi måtte ønske i studio og få ut det vi ønsker uten at noen kan stoppe oss, sier han og fortsetter:
– Siden vi hadde 30 sanger ferdige, ville vi ha dem ut nå i stedet for å la dem ligge og støve i et skap. Men mange fans har ikke råd til å punge ut for en dobbel-LP, og vi syns derfor det var bedre å gi dem ut som to separate album. På denne måten kan de kjøpe en av platene, og dersom de liker den kan de kjøpe den andre når de får penger nok til det. Eller de kan la være.
Utsettelse
Opprinnelig ble det snakket om utgivelse på høstparten i fjor, men datoen har suksessivt blitt flyttet. Først til januar. Deretter til mars. Så mai, juli, august – før det nå altså er klart at det blir september.
– Det har vært noen hindringer underveis, ler Duff avvæpnende og leker seg litt med vodka-flasken før han forklarer:
– Først ble den forsinket på grunn av at vår gamle trommis Steven Adler ble erstattet med Matt, og vi derfor ble nødt til å øve og spille inn alle låter påny. Dessuten brukte vi lang tid på å mikse låtene til de endelig ble akkurat slik vi ønsket.
Problemet rundt Adlers exit er noe bandet helst ikke snakker om. Kanskje ikke så rart, siden den gamle vennen som offisielt fikk sparken på grunn av sitt stoffmisbruk, nå har saksøkt gruppa for måten det skjedde på.
Hans erstatter er uansett Matt Sorum, som tidligere har spilt i The Cult og som kan fortelle at navnet hans skyldes norske aner.
– Min oldefar kom fra Sørum, utenfor Oslo. Selv har jeg imidlertid aldri vært i Norge, og gleder meg derfor stort til konserten og besøket onsdag, stråler Sorum som ikke hadde noen betenkeligheter med å forlate The Cult til fordel for Guns n’Roses.
– For det første var jeg aldri fast medlem i The Cult. Og for det andre er Guns n’Roses et så bra band at det var vanskelig å avslå et slikt tilbud. Spesielt ettersom vi som personer gikk godt sammen.
Full kontroll
Alle konserter med Guns n’Roses er belemret med totalt fotoforbud, og i St. Louis i USA oppsto det opptøyer etter en episode hvor Axl Rose kom i nærkamp med en ivrig amatørfotograf, og bandet deretter gikk av scenen.
Det paradoksale i hele situasjonen er at samtidig som de spiller på et ekte rebell-image, foretar de seg ting som tyder på en utpreget profesjonell og forretningsmessig holdning.
– Vi ser ingen grunn til at andre skal snylte på oss, forsvarer Slash bandets steile fotoholdning med.
– Opp gjennom årene har vi opplevd gang på gang at det dukker opp bilder av oss på t-skjorter eller sammen med et fiktivt intervju i et eller annet blad. Vi er lei av å misbrukes på denne måten, og eneste måten å unngå dette på er å kreve full kontroll.
Nyansert band
Guns n’Roses har primært etablert seg som et hardrockband, men både konsertene og platene deres byr på mange rolige passasjer og låter som viser at de har en bredere plattform å stå på. For eksempel er Dylans «Knockin’ On Heaven’s Door» vanligvis et av G n’R-konsertenes desiderte høydepunkt.
– Når vi skriver sanger har vi aldri noen fast oppskrift. De kan oppstå hvor som helst og når som helst. Det eneste faste kriteriet er at hele bandet må gløde for sangen, og at vi ikke fjerner oss fra livet. Alle våre sanger handler om egne opplevelser og erfaringer, og slik livet svinger mellom det brutalt røffe til det positivt myke, slik svinger også vår musikk. Våre sanger gir et bilde av virkeligheten, forklarer bandet. Og understreker samtidig at det ikke ligger noe som helst budskap i den virkeligheten de presenterer.
– Men på konserten i København mandag brukte Axl Rose et sovjetisk flagg som bakteppe mens han sang «Civil War»?
– Ja, men det var en engangsforeteelse som bare skjedde helt spontant. Som en kommentar til hendelsene i Sovjet. Men det er alt vi har lyst til å si om politikk, svarer Slash kort.
Rock’n’roll’myten
I Guns n’Roses kjølvann har skandalene stått i kø, mens bandet tilsynelatende har prøvd å leve ut mytene om sex & drugs & rock & roll. Ifølge dem selv, er dette imidlertid hovedsakelig medias verk.
– Vårt navn spredte seg i Los Angeles på grunn av vårt rykte som et godt liveband. At vi deretter ble hypet opp som et skikkelig anti-establishment- band og at folk ble mer opptatt av å skrive om sex, stoff og alt mulig annet enn musikk, er ikke vår skyld, sier Duff før Slash igjen griper mikrofonen:
– Ikke glem at vi har jobbet virkelig hardt for å bli gode musikere, og at det hele tida er det vi konsentrerer oss om. Men skikkelig rock har alltid handlet om å gå mot strømmen, og det har vi gjort hele veien. Vi har gjort det vi ønsker å gjøre uten å bry seg om hva andre måtte mene. Alle mennesker trenger å blåse ut all gørra fra hverdagslivet innimellom. Forskjellen mellom andre og oss er bare at mens de gjør det bak lukkede dører, gjør vi det offentlig. Vi lever ut våre liv på scenen, og fungerer som en sikkerhetsventil for mange andre som ikke tør å blåse ut mens andre ser på.
– At dette har bidratt til at noen omtaler oss som verdens beste rock’n’roll-band og at vi selger millioner med plater, er selvsagt hyggelig, men ikke noe vi bruker tid til å reflektere over. Innerst inne er vi bare et band som ikke har noe dypere budskap enn at vi ønsker å spille vår musikk og underholde andre med den, sier Slash før plateselskapet griper inn og erklærer pressekonferansen for over og overlater bandet til fotografene.
Skjønt bandet. Verken Axl Rose eller Izzy Stradlin har vist seg i det hele tatt, og Slash forsvinner beleilig ut døra og ut av rekkevidde for fotografene. Igjen står Duff McKagan og Matt Sorum, og liksombryter smilende med hverandre. Mens bandets amerikanske PR-dame står fornøyd i bakgrunnen, vel vitende om at uten bilder fra konserten og nå også uten Axl Rose og Slash, har de neppe noen grunn til å frykte at de mister kontrollen. At noen skulle bruke disse bildene i kommersielt øyemed…
Av Leif Gjerstad
(Intervju opprinnelig publisert i NTB august 1991)
