(intervju opprinnelig publisert februar 2012)
Oslo: – Jeg har ikke et altfor stort publikum, men kanskje et av det mest lojale. Det er min belønning, konstaterer Todd Rundgren.
Den 63-årige artisten, låtskriveren, multiinstrumentalisten, innovatøren og produsenten har strengt tatt bare et par hitsingler for 40 år siden å vise til, men da nyheten ble kjent om at han skulle ha noen akustiske konserter i Oslo (søndag/mandag), Bergen (onsdag) og Stockholm (torsdag) denne uka, forsvant billettene som dugg for sola.
Og da by:Larm lørdag arrangerte et timeslangt intervju med ham i Folketeatret i Oslo, fyltes salen med bransjefolk og så ulike artister som Sondre Lerche, Anne Grete Preus og Steinar Fjeld samt stjerneprodusent John Leckie. Alle ville høre Rundgren bli intervjuet av Todd-evangelist og Vinduet-redaktør Audun Vinger.
Det er klærne som teller
Todd Rundgrens bemerkelsesverdige karriere startet hjemme i Philadelphia med garasjebandet Nazz. Men det var ikke musikken som sikret dem kontrakt. Det var utseendet og klærne, skal vi tro hovedpersonen.
– Sammen med en av bandkompisene oppsøkte jeg Roger Daltrey på et hotell i Philadelphia. The Who var den gang ukjent for de aller fleste i USA, så ingen andre enn oss gjenkjente ham, der han satt i hotellrestauranten. Vi fikk en hyggelig samtale, da en fyr kom forbi og sa «Dere ser ut som dere spiller i et rockeband». Han jobbet med The Mama’s & The Papa’s, men var på utkikk etter et band han kunne bli manager for. Det ble oss, og snart hadde vi platekontrakt, uten at han hadde hørt noe av vår musikk overhodet, forteller Rundgren, godt kamuflert bak sine fargede solbriller.
Egoistisk artist
Uenighet om kurs og plateselskapsmas om kommersiell suksess, gjorde at Rundgren forlot Nazz allerede etter to album, i 1969. Han «ville lage plater, ikke være popstjerne» forklarer han bruddet med. Likevel var det nettopp stjerne han ble, da han tidlig på 1970-tallet etablerte seg som soloartist.
Dobbeltalbumet «Someting/Anything» (1972) ble karakterisert som et mesterverk, og hans to største hitlåter, «I Saw The Light» og «Hello, It’s Me», er hentet derfra. Men i stedet for å følge opp den kommersielle suksessen ga Rundgren ut den langt mer eksperimentelle «A Wizard/A True Star» året etter. Genierklært også den, om enn ikke like godt mottatt hos plateselskapet.
– Som artist er jeg egoistisk. Når jeg lager plater, så har det alltid vært for å lære meg noe nytt. Jeg kan kunsten å lage kommersielle plater, det er bare ikke der hjertet mitt har vært, forklarer Rundgren, som i dag har en albumkatalog som har passert 20 titler. Og som, i samsvar med hans «lære noe nytt»-filosofi, omfavner de aller fleste sjangere.
Produsenten
Alt har han «selvsagt» produsert selv, slik han også har produsert mange andre. Her nevner vi bare kort The Band, New York Dolls, Patti Smith, Meat Loaf, Grand Funk Railroad, XTC og Bad Religion.
– Det er produsentjobbene som har sikret meg penger og frihet til å gjøre hva jeg vil som artist, forteller Rundgren – som mens han er i Oslo også er i studio sammen med electronica-artisten Lindstrøm og Serena Maneesh-leder Emil Nikolaisen.
– Jeg har laget en remiks av en av Lindstrøms låter tidligere, men denne gangen handler det om en låt på ca en halvtime som de har lagd sammen. Spennende! Fastslår Rundgren, som for noen år siden flyttet til den lille øya Kauai, Hawaii.
En øy som ifølge Rundgren er så isolert og kjedelig at de fleste som flytter dit ikke orker mer enn ett år eller to, før de flytter derfra igjen.
– Men for meg passer det perfekt. Jeg trenger ensomheten for å høre mine egne tanker. Dessuten er jeg så mye på reisefot, at jeg får nok påfyll uansett. Så for meg er den store roen deilig å komme hjem til.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i Adresseavisen i februar 2012)
