(Intervju første gang publisert april 1989)
Oslo: Årets, så langt triveligste, nye platebekjentskap er australske Black Sorrows og deres LP «Hold On To Me». Med sine melodiøse og spenstig velklingende musikk inneholdende både lys og skygger, er den i ferd med å gjøre Black Sorrows til kengururockens nye, store eksportartikkel.
Skjønt ny. Når man går gruppas leder Joe Camilleri nærmere i sømmene, viser det seg selvsagt at han verken er spesielt ung eller ny i bransjen. Født på Malta, men sammen med foreldre og ni søsken oppvokst i Melbourne, har 41-årige Camilleri spilt i band i godt over 20 år.
Noen vil kanskje huske det australske 70-talls bandet Jo Jo Zep & The Falcons, som i alt ga ut fem LPer under vokalist Camilleris ledelse, før han oppløste gruppa og i 1983 dannet Black Sorrows. Og med fire LPer før «Hold On To Me» i Australia, må Camilleri & Co definitivt regnes inn i de etablertes rekker i sitt hjemland. Det «nye» med Black Sorrows innskrenker seg vel derfor egentlig til at «Hold On To Me» er gruppas første på det norske markedet…
– Det har vært en lang ferd fram, og med en slik bakgrunn er det kanskje ikke så rart at Black Sorrows mer representerer tidløs og rotekte rock – i den grad det finnes – enn moteriktig musikk. I over 30 år har jeg kjøpt og lyttet på flere tusen plater, og min samling av rock, blues, jazz og reggae-LPer har i dag vokst ut av huset. Heldigvis har jeg foreldre som lar meg lagrenoen der, smiler Camilleri som nylig var på et kort Norges-besøk.
Solokarriere frister ikke
Om Camilleri ikke oppsøker flashy nattklubber, betyr det imidlertid ikke at han er en enstøing å la Van Mornson. Som musiker og produsent har han vært flittig brukt av andre australske artister, og gjennom hele sin karriere har han tviholdt på bandformatet. Og det seiv om hans lederrolle er udiskutabel. Men en solokarriere har likevel aldri fristet ham.
– Nei, det høres utrolig ensomt og kjedelig ut. Jeg trives og fungerer best med venner og familie rundt meg, og jeg har alltid likt å arbeide nært sammen med andre mennesker.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser april 1989. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis, 10. april 1989)
