(Intervju første gang publisert september 2005)
Oslo: – Jeg har et behov for å nullstille meg og oppleve noe nytt mellom hver plate. Derfor tar det fort litt tid, sier Anja Garbarek.
Mandag kommer hun med sitt nye album «Briefly Shaking», hennes første plate på fire år og den fjerde siden debuten «Velkommen inn» i 1992.
– Det har ikke vært noe bevisst forsøk på å lage en stabil syklus, men jeg ser at det i praksis er blitt fire år mellom hver plate. Trolig er det den tiden jeg trenger for å rense systemet helt og komme opp med noe som må ut og som jeg føler er helt nytt, sier Anja til Bergens Tidende.
«Briefly Shaking» beskriver hun som en plate med mørke tekster paret med lyse melodier.
– Det har alltid vært naturlig for meg å skrive mørke tekster, og deretter prøve å balansere dem med lysere melodier. Men tekstene på denne platen er nok mørkere enn normalt. Jeg har aldri vært mer naken enn nå, uttaler Anja og nøler ikke med å sette ord på hvorfor det ble slik..
– Etter at min datter Emily ble født, gjennomgikk jeg en fødselsdepresjon, samtidig som jeg – til tross for fantastisk mann og datter – følte meg isolert i London, hvor vi da bodde. Jeg savnet familie og venner, og jeg savnet en mulighet for å få utløp for mine følelser og kreativitet. Det endte med at jeg knapt orket å stå opp, og at jeg søkte tilflukt i bøkenes verden. Som en erstatning for at jeg ikke lenger klarte å leve mitt eget liv.
Flyttet hjem
Bøkene hun foret seg på var for det meste krim, og det makabre derfra skapte bilder som snek seg inn i tekstene hun begynte å skrive, i prosessen for å komme seg på fote igjen. En prosess som også omfattet det å flytte hjem til Oslo, med mann og barn, etter seks år i London.
– Å komme hjem var en vidundermedisin for meg. Jeg trenger venner og foreldre i min nærhet, og jeg trenger den dramatiske naturen i Norge. Og ikke minst de skiftende årstidene. Endelig fikk jeg puste! forteller Anja som i dag bor i en stor leilighet på Frogner i Oslo, med foreldrene Jan og Vigdis i leiligheten rett over.
Far Jan er med
Pappa Jan medvirker også på «Briefly Shaking», både med sin saksofon og som medarrangør på flere av låtene.
– For meg er han først og fremst pappa, men jeg har også vært så heldig å få oppleve ham som et menneske som klarer å bringe frem det beste i folk, kommenterer Anja.
På sin nye plate har hun likevel samarbeidet mest med norsk-islandske Gisli.
– Jeg traff ham ved en ren tilfeldighet da jeg sjekket ut et studio i Oslo. Jeg hørte ting han hadde lagd, og det føltes bare helt riktig å trekke ham inn i prosjektet. Og det enda jeg aldri tidligere har jobbet sammen med noen på et så tidlig stadium i prosessen. Han tvang meg til å tenke annerledes, og han har hatt stor betydning for denne platen. Gisli skjønte hvordan jeg ønsket å formidle bilder med både råskap og håp, sier Anja og tilføyer:
– Fordi «Smiling and Waving» var så dempet og holdt følelser nede, hadde jeg et voldsomt behov for å blåse ut det emosjonelle denne gangen. Jeg trengte denne kontrasten.
Stor kontrast
Anja Garbarek mener også at kontrasten mellom det Musikk-Norge hun forlot i 1996 og det hun kom tilbake til i 2003 er enorm.
– Jeg har alltid vært en einstøing uten altfor nær kontakt med musikkmiljøet der ute. Men det var likevel lett å registrere at norske musikere hadde blitt mye mer selvsikre i løpet av de årene jeg var borte. De har fått en naturlig stolthet som de manglet tidligere, sier Anja Garbarek som håper å turnere med den nye platen til vinteren.
– Jeg både gleder og gruer meg. Den største utfordringen blir å finne ut hvordan jeg skal presentere stoffet, både i musikalsk og ikke minst visuell forstand.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Bergens Tidende 27. september 2005)
