Forfatteren og oversetteren med jazzete blåtoner i språket er død. Han ble 86 år.
Helt siden debuten med diktsamlingen «Burlesk» i 1966 hadde Angell en sentral posisjon i norsk litteratur. Hans tidlige romaner var modernistiske i sitt uttrykk og ga ham en egen klar stemme, samtidig som han viste sitt åpne øre for inntrykk utenfra.
Det er derfor ingen tilfeldighet at Angell, som på 1950- og 1960-tallet var sentral i Oslos jazzmiljø både som arrangør og skribent, snart også markerte seg som oversetter av datidas hippe litterære strømninger. Ikke minst fungerte han som en døråpner i Norge for the beat generation, med sine oversettelser av blant andre Alen Ginsberg, William Burroughs, Jack Kerouac, Ken Kesey og Richard Brautigan. Andre kjente forfattere han oversatte til norsk teller størrelser som Mark Twain, James Joyce og Thomas Pynchon.
Parallelt med sine mange oversettelser, redaktøransvar for antologier og jazzessays i pressen, ga han ut 15 egne titler, fordelt på romaner, noveller og diktsamlinger, med diktsamlingen «Det spesielle grep om tusjpennen» som aller siste utgivelse i 2007.
Til tross for sitt internasjonale blikk og store sans for haikudikt, utmerket Olav Angell seg også som Oslo-forfatter. Hans oppveksttrilogi fra hjembyen – romanene «Oslo i skumring» (1991), «Oslo ved midnatt» (1997) og «Oslo i demring» (2002) – framstår i dag som svært sentrale verk i hans forfatterskap. De bidro også til at Olav Angell i 2010 ble hedret med Oslo Bys vel-pris Bypatrioten.
Skumringen har mistet sitt lys og blitt til midnatt. Takk for det språklige lyset du ga oss, Olav!
Av Leif Gjerstad
PS! Jeg traff Angell noen ganger, men intervjuet ham bare en gang, på 1980-tallet. Det intervjuet har jeg ikke tilgjengelig her og nå, derimot fant jeg et intervju jeg gjorde med ham for NTB, om Jack Kerouac og «On the Road», den gangen han i 1992 ga den norsk språkdrakt som «På kjøret». Legger ved det her:
Les også: På kjøret med Kerouac
