(Intervju første gang publisert februar 1998)NTBtekst 5. feb. 1998
Oslo: 1. mars runder Harry Belafonte de 70, tilsynelatende uten tanker om å nyte pensjonisttilværelsen. For mannen som har gitt oss sanger som «Banana Boat», «Jamaica Farewell» og «Island In The Sun» er fortsatt aktiv, både på og utenfor scenen. Torsdag 12. februar står Belafonte på scenen i Oslo Spektrum.
Dit kommer han som musiker for å underholde, men mellom linjene vil åpne ører også kunne høre den harmoniske klangen om fred og forbrødring. For i hele sin 40-årige artistkarriere har Belafonte også vist seg som oppriktig politisk engasjert.
– All kunst er på sitt beste politisk, enten vi snakker om filmskapere, forfattere, bildende kunstnere eller musikere. Charlie Chaplin, Charles Dickens, Picasso eller Woody Guthrie. Alle brukte sin skapende virksomhet til å formidle sine indre følelser om sin samtid og bestemte politiske hendelser. For meg ville livet blitt fattigere om jeg ikke hadde vært engasjert både i musikk og politikk, uttalte Harry Belafonte til undertegnede sist han var i Norge,.
De siste årene har likevel artistkarrieren kommet i bakgrunnen, ikke minst fordi han i ti år har jobbet som goodwill-ambassadør for UNICEF, sammen med blant andre vår egen Liv Ullmann.
– Det er en ære å jobbe for UNICEF, i et forsøk på å bedre leveforholdene for verdens barn. «Alle» vet hvor ufattelig store problemene er mange steder, men det er et langt stykke fram til alle tar konsekvensen av det og faktisk gjør noe for å bedre situasjonen for den oppvoksende generasjonen, sier Belafonte på telefon fra Stockholm.
Miner og prostitusjon
På spørsmål om hva han som UNICEF-ambassadør mener er viktigst å prioritere, ønsker han ikke å gi noe entydig svar.
– Prioriterer du noe, nedprioriterer du samtidig noe annet. Men det er klart at landminene utgjør et utrolig stort problem. Ikke minst fordi det som regel er helt uskyldige barn som blir rammet og lemlestet for livet bare fordi de setter ned foten sin på feil sted, sier Belafonte og trekker fram barneprostitusjon som en annen viktig oppgave for UNICEF.
– Nok en gang handler det om voksne mennesker som forgriper seg på mindreårige gutter og jenter. Barna blir ødelagt for livet, for at noen skal få tilfredstilt sine lyster og kyniske bakmenn fylt opp pengepungen, framholder Belafonte som samtidig advarer mot å se barnas situasjon isolert.
– Alt henger sammen. Da børskrakket i Asia inntraff i fjor høst, mistet mange mennesker uforskyldt penger og jobb. Og de som blir rammet hardest er selvfølgelig de som allerede har det vanskelig.
50 år på plate
Neste år er det 50 år siden Belafonte ga ut sin første plate og allerede mer enn 40 år siden han introduserte karibiske rytmer for svært mange ører med sanger som «Banana Boat Song», i Norge bedre kjent som «Day-O».
Da han ga ut den store hiten i 1956, hadde han allerede gjort seg bemerket som skuespiller både med en Tony-prisbelønt rolle på Broadway og en filmhovedrolle i «Carmen Jones». Men det virkelige gjennombruddet fikk han altså som musiker, med albumet «Calypso». Og det var hans egen oppvekst, i Harlem og fem år i Jamaica, som han støttet seg på musikalsk.
– Jeg måtte kjempe lenge før plateselskapet i 1955 lot meg spille inn LPen «Calypso». De syntes rytmene var for eggende og avansert, mimrer Belafonte muntert.
Stor produksjon
De høye herrer i Belafontes platelskap var nok i ettertid glade for at de ikke la for mye prestisje i kampen mot Belafontes musikalske eventyrlyst.
«Calypso» endte nemlig som den første LPen i plateindustriens historie som solgte mer enn en million, noe som medførte at plateselskapet ble langt mer medgjørlig.
De neste 20 årene ga Belafonte ut rundt 35 LPer, samtidig som han utover 1960-årene ble en langt mer aktiv deltaker i samfunnslivet. Som krass kritiker av apartheid-regimet og som meget aktiv deltaker i den amerikanske borgerettighetsbevegelsen. Som president Kennedys kulturelle rådgiver i Fredskorpset, og som ivrig kunstnerisk ambassadør for FN og andre politisk- humanitære organisasjoner. Men selv om han gløder både for musikk og politikk, passer han seg nøye for å blande de to for mye sammen.
– Scenen er ikke velegnet som politisk prekestol. Derimot er musikken et utmerket redskap til å beskrive livets realiteter og formidle hva som foregår i verden, sett gjennom mine egne øyne og ører, fastslår han.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 5. februar 1998)
