Så har nok en stor norsk musiker forlatt oss. Tirsdag kom beskjeden om at visesangeren Alf Cranner er død, 83 år gammel.
Da visesangbølgen virkelig grep om seg i Norge på 1960-tallet, var Alf Cranner en viktig forgrunnsfigur. Han hadde gjort seg sterkt bemerket allerede i 1964 med debutalbumet «Fine Antiquiteter», og framsto nærmest som en farsfigur for litt yngre visesangere som Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen og Øystein Sunde.
Blant Cranners unge fans fra den tida finner vi også Ole Paus, som i tillegg kan takke Cranner for at hans egen platekarriere skjøt fart på tidlig 1970-tall. Paus var så stor fan av Cranner at han fikk en felles venn til å introdusere ham for den ti år eldre visesangeren etter en konsert i Oslo, og deretter inviterte ham hjem til noe som ble en lang kveld og natt med musikk i fokus. Det endte med at Cranner ble så imponert over sin nye venns musikalske ferdigheter at han gikk rett til sitt plateselskap med sterk oppfordring om at de måtte signere Ole Paus. Det gjorde selskapet, og resten er historie.
Fra jazz til vise
Cranners egen historie som musiker startet i tenårene, da han spilte klassisk gitar og vanket i Oslos jazzmiljø. Men i 1961 meldte han seg inn i «Visens venner» og traff kort tid etter den svenske visesangeren Olle Adolphson, et møte som Cranner selv har beskrevet som veldig viktig for sitt valg av musikalsk kurs. Han dukket ned i den norske folkevisearven, samtidig som han også løftet blikket i retning svensk og ikke minst fransk visesang.
– Da jeg begynte å opptre som 17-åring, sto sanger av Yves Montand på programmet. Jeg skjønte ikke hva han sang, men gleden av å spille hans sanger var ikke mindre av den grunn, fortalte Cranner undertegnede over en lunsj på Boulevard St Germain i Paris i 1993.
Om unge Cranner ikke forsto alt Montand sang, så viste han uansett tidlig en egen evne til å tolke gamle mestere og tonesette kjente lyrikere og gi dem et personlig preg. Og selv om han alltid holdt seg nær visekunsten, trakk han gjerne også inn jazzelementer i det han gjorde.
Mange kjære sanger
Blant Cranners mest kjent og kjære låter finner vi «Å, den som var en løvetann» (tekst: Alf Prøysen), «Bare skrap» og «Den skamløse gamle damen»(Klaus Hagerup) og «Sjømannsvise» (Harald Sverdrup). Og hans mest kjente album er kanskje «Rosemalt Sound» fra 1967, med Geir Tveitts/Aslaug Låstad Lygres «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» som et sentralt kutt.
Cranners signaturmelodi er nok likevel blitt den tyske folkevisen «Die Gedanken sind frei», som i Cranners norske tapning «Din tanke er fri» har hatt en sentral plass i humanistiske konfirmasjoner. Jeg har selv tre sønner som har konfirmert seg humanistisk i Oslo, og ved alle tre seremonier har fellessangen i «Din tanke er fri» framstått som et vakkert og stemningsfullt høydepunkt.
En siste presang
Sist gang jeg snakket med Alf Cranner var i fjor sommer, i forbindelse med arbeidet med boka «Pauspoeten. Sangtekster gjennom 50 år». Da fortalte han med glede og varme om den gangen han ble kjent med Paus, og den nære kontakten i ettertid. Men han snakket også mye om det da høyaktuelle samarbeidet med Knut Reiersrud, på det som skulle bli hans aller siste album «Presang».
– Jeg trodde nok at jeg hadde pensjonert meg for godt som plateartist, men det var umulig å si nei da Knut kom med sin forespørsel. Det var en stor ære og jeg føler stor takknemlighet for å ha fått være med på dette prosjektet, sa Cranner ydmykt om samarbeidet med Knut Reiersrud og bandet hans.
«Presang» inneholder nyinnspillinger av gamle Cranner-sanger, men ifølge Cranner sørget Reiersrud & Co for at de gamle visene ble som nye. I forbindelse med «Presang» holdt også Cranner en rekke konserter rundt om i landet sammen med Knut Reiersrud Band.
Sist gang Cranner sto på scenen var på Osa-festivalen 26. oktober i fjor, men etter planen skulle han spille konsert også nå i mars. Den måtte dessverre avlyses grunnet sykdom, og natt til tirsdag sovnet Alf Cranner inn etter kort tids sykeleie.
Takk for «Presang» og alle andre musikalske gaver du ga oss gjennom mer enn fem tiår, Alf!
Av Leif Gjerstad
