(intervju opprinnelig publisert 1991)
Oslo: Høsten har meldt seg over det ganske land med vind og regn, og ruskeværet ribber løvtrærne for deres sommerdrakt. Men mens folk flest gjemmer seg under paraplyen og hutrende haster hjemover smiler Anne Grete Preus fornøyd, «Høsten kommer tidsnok».
– Tittelen har flere bunner, men jeg forbinder den ikke med at en trist og mørk årstid er i anmarsj. For meg handler «Høsten kommer tidsnok» om at det er den kreative prosessen, når frø såes og spirer, som er den viktigste fasen. Det er her det gode ligger gjemt og den store gleden finnes. Resultatet – det vil si høsten – kommer uansett og bør derfor ikke få styre prosessen og bli et mål i seg selv, forklarer Anne Grete Preus om sin nye plate.
«Høsten kommer tidsnok» er Preus tredje album siden hun forlot Can Can for fem år siden, og hun hevder selv at den er beslektet med forgjengeren «Lav sol! Høy himmel», fra 1989.
– Jeg ønsket å bygge videre på erfaringene fra «Lav sol!»-plata, og har derfor arbeidet innenfor noenlunde samme format og med stort sett de samme musikerne som på forrige plate. Det vil si en kjernegjeng bestående av Eivind Aarseth (gitar), Ole Henrik Giørtz (keyboards), Bjørn Kjellemyr (bass) og Paolo Vinaccia (trommer/perkusjon), forteller Anne Grete Preus og smaker litt på teen før hun fortsetter:
– Men selv om likhetspunktene er mange mellom disse to platene, fins det også klare ulikheter. Dels har jeg kommet meg videre i arbeidet med tekstene, men framfor alt har jeg denne gang produsert plata selv.
Logisk utvikling
At Anne Grete nå har tatt skrittet til å produsere sin egen plate selv, kan synes symptomatisk for hennes utvikling som artist.
Fra det «vanlige» gruppemedlemskapet i Veslefrikk via lederskikkelse i Can Can til et liv som soloartist. Fra solodebuten «Fullmåne» med hennes musikk (men Jens Bjørneboes tekster og Sverre E. Henriksens produksjon) via «Lav sol! Høy himmel» med hennes tekst og musikk (men Henriksens produksjon) til «Høsten kommer tidsnok» med hennes tekst, musikk og produksjon.
– Utviklingen har neppe vært så planlagt, men den viser likevel et helt logisk mønster. Jeg drives framover av lysten til å lære mer, og mine tre plater kan sees på som dokument som forteller hvor jeg har befunnet meg på et gitt tidspunkt, kommenterer Anne Grete og fortsetter:
– Jeg følte meg tiltrukket av ideen om å tonesette Jens Bjørneboes tekster på «Fullmåne» på grunn av tryggheten som lå i tekstene, samtidig som jeg kunne bruke hans ord til å finne mitt eget uttrykk. Og erfaringene derfra førte meg naturlig videre til «Lav sol», som igjen førte til dette siste skrittet. Som jeg tror var både riktig og nødvendig å ta.
Kunnskap frigjør
Økt kunnskap og bevissthet er to temaer som Anne Grete Preus stadig vender tilbake til når hun snakker om sin musikalske utvikling. Og hun frykter ikke at ønsket om større kunnskap og bevissthet skal få negative konsekvenser for spontaniteten.
– Jo mer man vet, jo lettere er det også å få fram spontaniteten. Økt kunnskap gir større mulighet for å kunne kommunisere med andre musikere, og det setter en bedre i stand til å gjøre akkurat hva man ønsker når man måtte ønske det, sier Anne Grete som i sine tekster har tatt utgangspunkt både i andres opplevelser og egne refleksjoner.
– Tekstene er ofte en forlengelse og foredling av mine tanker, uten at de av den grunn nødvendigvis blir selvbiografiske. Jeg har prøvd å etterstrebe tekster med universell betydning, og har blant annet kretset litt rundt temaet hvorfor det er så vanskelig å ta et valg.
Hvorfor så mange overlater viktige avgjørelser i deres liv til andre, og hvorfor så mange gjemmer seg bak stengte dører, sier Anne Grete som smilende unnlater å svare på spørsmålet om hun ønsker å karakterisere plata som optimistisk eller pessimistisk.
Bak skyene
– De begrepene rommer så mye at et enkelt svar må bli misvisende. Jeg vil heller si at stemningene på «Høsten kommer tidsnok» er et uttrykk for at bak skyene er himmelen fremdeles blå. Men selv om min nye plate er både vakker og tiltrekkende, er det likevel opplagt at de som ønsker en skikkelig tjohei-plate heller bør spørre etter Sputnik, ler Anne Grete som også er aktuell med musikken til TV-teateret «Affæren Anders Jahre» som vises på NRK i november.
– Det har vært spennende og stimulerende å jobbe med teater- og filmmusikk. Disse «ekstrajobbene» har tvunget meg til å lære nye ting, men akkurat nå føler jeg størst behov for bare å gjøre egne ting. Og tanken på å spille i band som i gamle dager virker nokså fremmed, det kunne lett føre til en klæsj med mine ambisjoner og intensjoner. Jeg trives derfor utmerket slik jeg har det i dag, med musikere som omgir meg på plate og turne, men hvor jeg selv kan bestemme kursen etter egne behov, konkluderer Anne Grete Preus.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1991)
