Noen sterke veteraner, noen overraskende comeback og noe forfriskende nytt sørget for å holde det internasjonale plateåret 2023 på skinner. Her er et subjektivt utvalg album som fortjener plass på årsbestelister.
Blur «The Ballad of Darren» (Parlophone)
Mens dette er Blurs første studioalbum på åtte år, har Blur-sjef Damon Albarn siden forrige korsvei gitt ut ett soloalbum og fire med The Gorillaz, foruten andre samarbeidsprosjekter. Med så mye fokus andre steder, kunne en «gjenforeningsplate» med Blur lett bli av typen et koselig, men forglemmelig gjenhør. Heldigvis er det ikke tilfelle med «The Ballad of Darren». En plate hvor de tar vare på de klassiske Blur-elementene som spikrer deres identitet, samtidig som de innenfor disse rammene viser på vekst. Ikke minst har det melodiøse uttrykket fått en mer moden melankolsk tone, mens Albarn har gitt balladene større plass. Et like kjært som vellykket comeback!
Boygenius «The Record» (Interscope Records)
De tre kvinnene i boygenius – Phoebe Bridgers, Julien Baker og Lucy Dacus – har samarbeidet noen år og ga ut en EP så pass langt tilbake som i 2018. Vi har altså måttet vente hele fem år på debutalbumet, men «The Record» er heldigvis verdt ventetida. Den byr på en herlig og fintbalanserende miks av folk og indie som både er melodiøst, fengende og intimt vakkert med innbydende melankolske harmonier, samtidig som gitardrevne rockelåter og klanger tidvis trekker musikken i retning atmosfærisk indie.
John Cale «Mercy» (Domino Recordings)
En av mine desiderte favorittplater fra 1973 er John Cales klassiske «Paris 1919». Og jammen om han ikke med «Mercy» har levert nok en favorittplate, 50 år etter! Gjennom hele plata løper en dyster, urovekkende stemning mens Cale reflekterer rundt livet og verden. Mye mørke, uten å havne i det dystopiske. Og som en slags summering av alt han før har gjort, byr «Mercy» både på vakre melodier, dvelende stemninger, elektroniske klanger og eksperimentelle elementer. Hele spennet fra pop til samtid, og med noen yngre gjestevokalister som fargelegger, blant disse Weyes Blood som bidrar i det hypnotiske nøkkelkuttet «Story of Blood».
Grian Chatten «Chaos For The Fly» (Partisan Records)
Fontaines D.C. har med sine tre album etablert seg som Irlands sterkeste band for tida. Nå har bandleder/vokalist Grian Chatten prøvd solovingene, med utmerket resultat. Startskuddet skal ha kommet under en vandring langs en strand nord for Dublin, og etter hvert som låtene tok form innså Chatten at deres personlige uttrykk ville passe bedre som solomateriale enn gruppefor. Forståelig nok, for «Chaos For The Fly» er blitt noe helt annet enn Fontaines D.C., samtidig som plata oppleves som både mer innadvendt og mer leken på en og samme gang. Med en fot i moderne folk sleper Chattens nasale, men uttrykksfulle vokal seg over et instrumentteppe med plass både til akustiske gitarer, pianoer, strykere, synther og trommebeats. Og med låter som føles tidløse et sted mellom Leonard Cohen, Robert Forster og Kurt Vile hilser vi Chatten hjertelig velkommen også på soloarenaen.
PJ Harvey «I Inside The Old Year Dying» (Partisan Records)
Sju år etter katastrofekommentaren «The Hope Six Demolition Project» vender Polly Jean Harvey (54) tilbake med noe helt annet. Inspirert av fjorårets egne lange diktepos «Orlam», har hun vendt blikket innover og hjem mot Dorset, hvor hun vokste opp og fortsatt bor. Lydbildet er nokså spartansk og tørt, mens PJ Harveys vokal glir fram og tilbake mellom det skumle, det vakre, det ømme og det emosjonelle. Lydcollage av lekende barn, elvesus og annet binder sammen eksperimentelle partier med melodier som både fenger, forvirrer og fascinerer. PJ Harvey har alltid dyrket det uforutsigbare. Og det er vel i grunn det mest forutsigbare med «I Inside The Old Year Dying».
Jason Isbell & The 400 Unit «Weathervanes» (Southeastern Records)
Etter mellomspillet med coveralbumet «Georgia Blue» i 2021 er Jason Isbell tilbake med nok en fulltreffer. Ti år etter gjennombruddet med albumet «Southeastern» leverer Isbell på «Weathervanes» det han kan bedre enn de aller fleste: historiefortellende låter der Isbell og hans tette 400 Unit-band lar kjernen i historien avgjøre hvilken drakt melodiene skal få: southernrock, akustisk countryballade eller midtempo heartland. Som låtskriver er Isbell en av de beste USA kan by på, og med en vokal som med like doser følsomhet og autoritet veksler mellom det energisk påståelige og det emosjonelt såre og tilbakeholdne må resultatet bli bra!
Mitski «The Land Is Inhospitable And So Are We» (Dead Oceans/Playground)
Ifølge Mitski er dette det mest amerikanske albumet hun har gjort, og trekker vi trådene tilbake til hennes to første album for et drøyt tiår siden er det lett å gi henne rett. Fra det litt sære og eksperimentelle som hun dyrket på sine første utgivelser, har hun med årene beveget seg mer mot mainstream. Og siden hun har klart å bli mer tilgjengelig uten å miste det personlige uttrykket, så bifaller jeg denne utviklingen. På årets langspiller tematiserer hun ensomhet og lengsel, mens hun musikalsk utforsker både americana og folk samtidig som hun ikke skyr orkestral pop og stemninger ikke helt ulikt de vi forbinder med PJ Harvey. Med andre ord, et variert album som Mitski hele veien evner å gjøre til sitt eget.
Caroline Polacheck «Desire, I Want To Turn Into You» (Perpetual Novice)
Dette er Polarchecks fjerde soloalbum, men mitt første møte med den amerikanske artisten, låtskriveren og produsenten. Riktignok husker jeg så vidt hennes tidligere band Chairlift, men bare så vidt… Men «Desire, I Want To Turn Into You» møter deg med slik kraft at den er vanskelig å ignorere. Rytmisk oppdatert pop av det ekspansive slaget som fletter inn så vel indie som flamenco og triphop, mens sekkepiper og barnekor sørger for kontrast og organisk ballast. I det detaljrike og til tider boblende lydbildet knytter Polarchecks elastiske stemme og lengselsfulle tekster om kjærlighet ingrediensene sammen til en velsmakende helhet.
Margo Price «Strays» (Loma Vista Records)
Med sitt fjerde album bekrefter Margo Price sin posisjon som en av USAs fremste nåværende singer/songwriters, avdeling country. Ifølge Price kom »Strays» (som med høstens «Strays II» er blitt et dobbeltalbum) i stand etter at hun og musikermannen Jeremy Ivey hadde en «magic mushroom»-låtskriveruke på den amerikanske østkysten. Og uten å tillegge rusen for mye av æren, står det i hvert fall klart at det sikret henne låtmateriale som under Jonathan Wilsons kjærlighetsfulle produksjon er blitt til gull. Med americana i bunn og mange retroelementer tar Price lytteren med på en musikalsk ferd som er innom både vestkystpop, indie, heartland og til og med litt synth. Det store spennet og de mange gode låtene gjør at «Strays» lever hele veien og blir en plate det er lett å elske.
Lana del Rey «Did You Know There’s a Tunnel Under Ocean Blvd» (Interscope/Polydor)
Siden debuten med «Born To Die» i 2010 har Lana Del Rey musikalsk med stort hell utforsket et pastellfarget drømmelandskap der det mytiske, mystiske og urovekkende lurer under overflaten. Litt David Lynchsk bruker hun nostalgiske retroelementer til å skape noe helt tidsriktig, noe helt eget. Noe som også er blitt forsterket av at hun med årene er blitt mer personlig og til tider selvbiografisk i tekstene. På årets album finsliper hun sin styrke ytterligere, med dvelende vakre sanger som beveger seg seigt framover, mens hun med sin nedpå-stemme løfter på sløret med åpenhjertige, mørke betroelser- Gjerne til en bakgrunn av dramatiske strykere eller ensomme pianotoner. Som vanlig sikrer produsent Jack Aronoff et lydbilde spekket med små detaljer som gjør Lana Del Rey både medrivende og spennende å følge.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets norske album 2023
Les også: Årets svenske album 2023
Les også: Årets internasjonale album 2022
