(Intervjuet første gang publisert i NTB juni 1999)
(Oslo): Skate-karrieren fikk bråstopp da han kræsjlandet på kneet. Men for norsk rock var Øystein Grenis stjernesmell av det gode: Det ga plass til BigBang.
– Jeg ble sponset av et amerikansk firma og proffplanene lå klare, så hadde ikke kneet røket ville jeg heller ikke brukt så mye energi på musikken og BigBang, konstaterer den tidligere skateboard-stjernen som rakk å få med seg seier i skate-EM i 1991 før kneskaden oppsto.
Nå er Øystein Greni blitt 24 år og den naturlige lederen av Oslo-trioen BigBang, som etter noen års undergrunnstilværelse er i ferd med å få sitt gjennombrudd. Søndag spiller de på Norwegian Wood, og seinere i sommer venter Quart-festivalen. Og ikke minst: flere plateselskaper har kjempet om å få BigBang og deres selvfinansierte album «Electric Psalmbook» i sin stall.
– Vår manager ligger i sluttforhandlinger med et selskap akkurat nå, så trolig vil alt være klart i løpet av relativt kort tid, forteller Greni. Som dermed har fått sin lille personlige hevn på platebransjen.
– Vi spilte inn albumet i løpet av seks dager i fjor og gikk så den obligatoriske runden til plateselskapene. Men da vi møtte stengte dører overalt, var det like før vi ga opp og skrinla hele prosjektet. At vi likevel ikke gjorde det skyldes venner som hevdet at plata var for bra til å kastets på skraphaugen. De klarte å overtale oss til å gi den ut på egen hånd.
Det gjorde BigBang i vinter og resultatet var strålende anmeldelser, forespørsler fra flere plateselskap og 2000 solgte eksemplarer av «Electric Pslambook».
– Uten skikkelig distribusjon er det ikke så verst, spesielt som «break even» lå på bare 1500, smiler Greni fornøyd.
Relansering og nye låter
Med platekontrakt i hånden vil «Electric Psalmbook» (som er deres andre utgivelse, etter debuten «Waxed» i 1995) bli relansert til høsten, samtidig som Greni og hans to BigBang-venner Erik Tresselt (25) og trommis Kristian Syvertsen (22) går i studio for å jobbe fram sitt neste album.
– Vi har allerede mange nye låter klare, og håper på en naturlig musikalsk utvikling som vi kan være stolte av etterpå, sier Greni som fletter inn elementer fra store deler av rockehistorien i sin musikk. Men som likevel klarer å sette et høyst personlig preg på det han gjør.
– Faren min var musiker i sine yngre dager, og gitar har jeg spilt siden jeg var syv år. Ofte sammen med ham, på en slik måte at jeg har vokst opp med rockhistorien.
Rocken er min folkemusikk, og Ray Charles, Jimi Hendrix, Bob Mould (Hüsker Du) og mange andre inngår som like naturlige elementer. Trender har jeg derimot aldri vært særlig opptatt av, hevder gitaristen, vokalisten og låtskriveren Greni. Som i tillegg studerer litteraturvitenskap.
– Skulle tatt mellomfagseksamen nå i vår, men det er blitt så mye styr med musikken at jeg har utsatt eksamen, innrømmer Greni som for tida leser Proust og «På sporet av den tapte tid».
– Er kommet til bind 4, og har 8 bind igjen. Mye, men verdt hvert eneste sekund! Sammenliknet med Marcel Proust blekner alt jeg har gjort, vedgår 24-åringen før han tilføyer med et lite smil:
– Men der er jeg sikkert i godt selskap med mange, mange andre…
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet første gang publisert i NTB 4. juni 1999)
