(intervju opprinnelig publisert 2002)
Oslo: – Høyrekreftene har stjålet vår nasjonale identitet og skjendet nasjonale symboler. Det bekymrer meg, og jeg vil kjempe for min engelske identitet, fastslår Billy Bragg.
Siden den 44-årige briten lærte å stave ordet politikk har han vært politisk engasjert. Det har i høyeste grad også gjennomsyret hans snart 20-årige platekarriere, med tekster som formidler Braggs tanker om både det ene og det andre.
– Musikk er preget av trender, og det gjelder også politisk engasjert musikk. Hippietiden og pønkårene var gylne perioder for artister som ønsket å markere og formidle politiske holdninger. I dag er det mer form enn innhold, men for meg er innhold viktigere enn form. Som artist vil jeg reflektere over mitt liv og vår verden, og selv om jeg ikke har svarene, vil jeg i hvert fall stille spørsmålene. Håpet er at jeg kan kommunisere idéer og presentere lytteren for ulike og relevante perspektiver å betrakte verden gjennom, forklarer Billy Bragg.
Retten til å være engelsk
Spørsmålene som opptar ham mest på hans nye plate «England, Half English» er nasjonal identitet og misbruk av nasjonale symboler.
– Som engelskmann tør jeg ikke vifte med et engelsk flagg fordi det forbindes med høyrereaksjonære nasjonalister. Ser jeg en ung mann drapert med Union Jack på overkroppen, får jeg assosiasjoner til en fotball-hooligan med fascistiske undertoner. Det er skremmende hvordan høyresiden har klart å monopolisere og misbruke nasjonale symboler. Jeg ønsker retten til min engelske identitet tilbake, og at den skal forknippes med noe helt annet enn nasjonalistisk og rasistisk grums, sier Billy Bragg og slår samtidig et mildt slag for EU.
– Jeg er overbevist sosialist og i hjertet tilhenger av EU, blant annet som et mer humant alternativ til amerikansk kapitalisme.
Det er kanskje ikke helt stuerent å være sosialistisk EU-tilhenger i Norge, men det bør være et tankekors at de mest glødende EU-motstanderne som regel er rasister og nasjonalister.
– Det jeg frykter mest ved et EU-valg i Storbritannia er at det vil mobilisere reaksjonære krefter og føre de konservative tilbake til makten, med støtte fra enda brunere krefter.
Trives med Blokes
På «England, Half English» samarbeider Billy Bragg med Blokes, en gjeng musikere med fortid i blant andre Public Image Ltd, Magazine, Shriekback og Small Faces.
– Om mulig, vil jeg beholde Blokes som mitt permanente band. Og plata er definitivt preget av et tett samarbeid, med flere melodier kreditert bandet, forteller Billy. Spesielt glad er han for å ha fått med seg Ian McLagan fra Small Faces/Faces.
– Da jeg vokste opp var jeg stor Faces-fan, så det er ikke tilfeldig at det aller første instrumentet som jeg – foruten min egen gitar – slapp til på plate var et Hammond-orgel, sterkt inspirert av McLagan, innrømmer Bragg.
Flyttet fra London
Samarbeidet med Blokes startet som en forlengelse av Woody Guthrie-prosjektet med Wilco på de to «Mermaid Avenue»-platene.
– Som planlagt dro Wilco og jeg på turné, men våre tidskjemaer tillot oss ikke å følge skikkelig opp. Det endte med at jeg samlet Blokes og sammen med dem la ut på veien med en blanding av Mermaid-stoff og eget materiale. Og det funket så godt at det bare måtte resultere i ny plate sammen, konkluderer Billy Bragg som apropos identitet har flyttet fra London til den sørengelske kysten. Eller som han selv uttrykker det:
– Jeg har flyttet fra London til England. I London var jeg bare «Half English».
Av Leif Gjerstad
