Hvilke veier fører til utenforskap og hva slags konsekvenser kan det få? Litt forenklet kan vi si at det er disse temaene Andrine Bruland utforsker i sin første krimroman.
Aktuell med krimromanen «Avviksmelding» på CappelenDamm
Kort om deg selv?
– Psykolog med spesialitet i familieterapi. Gift, mor til to gutter og bonusmamma til tre jenter. Har blitt tildelt en rekke merkelige og uheldige personlighetskombinasjoner. Jeg har for eksempel et veldig urolig hode, og en veldig lat kropp. Jeg er veldig interessert i og glad i mennesker, og blir utrolig sliten av dem. Jeg elsker musikk og å synge, men jeg har en ubrukelig sangstemme.
Det går ikke en samtale uten at jeg må holde inne en referanse til en sang. Og den plassen i hjernen jeg gjerne skulle brukt til verdens hovedsteder eller politisk innsikt er fylt med komplette sangtekster fra 90-tallet.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Hadde det på lista sammen med frisør og skuespiller og sånn fra barnehagen av. Begynte veldig tidlig å lese bøker (ca 4 år), og lagde egne historier i notatbøker fra jeg var rundt 6. Trangen til å skrive har alltid vært der, norsk var favorittfaget mitt, og det står historier og scener i kø i hodet mitt hele tiden. Jeg husker veldig godt at norsklæreren min på videregående tok meg til side en gang og sa at skriving var noe jeg kunne drive med om jeg ville. Det betød utrolig mye for en 16-åring, og jeg har nettopp sendt ham boken min i posten. Men jeg har vel tenkt at det ikke var noe yrke å satse på for å leve av, og så har livet ellers gått sin gang. Frem til nå, når barna begynner å bli større.
Hva handler boka di om?
– Boka åpner med at Jonas, en ung mann er på vei inn i Bergen Fengsel. Så hopper historien tilbake til Jonas i første klasse på barneskolen, så vi får følge ham frem igjen til fengselet.
En parallell historie i boka er psykologen Luna, og hennes klienter. Hun fungerer godt på jobb, men strever i sine private relasjoner.
Utenforskap er en rød tråd i boken. Jeg forsøker å beskrive ulike veier dit, det kan oppstå gjennom familierelasjoner, individuelle vansker, eller en skole- eller arbeidsplass som ikke har rom for eller ser dine egenskaper. Jeg mener vi må tilbake til en mer kollektivistisk tankegang, hvor vi inkluderer hverandre, tar hensyn til hverandre, og drar nytte av hverandres styrker. For alle besitter egenskaper man kan dra nytte av, og man trenger mennesker rundt seg som ser det gode i oss for å bli god.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Min første jobb som psykolog var i Bergen Fengsel, og jeg fikk et brutalt møte med noen av de verste kriminelle handlingene som begås, men også de helt vanlige menneskene som stod bak dem. Det gjorde varig inntrykk på meg å høre alle historiene som førte dem dit, og hvordan situasjonen kanskje kunne vært helt annerledes, med andre livserfaringer og mennesker rundt seg.
Jeg møter veldig mange Jonaser i alle aldre i jobbsammenheng, og også deres foreldre og partnere. Jeg har lyst å gi disse en stemme som man forhåpentligvis kan kjenne på kroppen når man leser. Og drømmen er jo at vi med stadig mer kunnskap om andre mennesker kan møte hverandre mer med varme og raushet.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg skulle gjerne sagt at jeg liker å spenne på meg skia eller oppsøke nye kulturhistoriske monumenter, men jeg har det aller best i sofaen med strikketøyet og en lydbok. Eventuelt på en utekonsert i nydelig sommervær, med en duggfrisk øl og nok plass til at intimsonen min får være i fred.
Av Leif Gjerstad
