Eva Bekkelund-Eriksen var en av de første unge som skiftet kjønn i Norge. Noen av disse erfaringene har hun tatt med seg inn i romanen «Gutten», som Dagbladets anmelder roser for «et imponerende stramt språk, presist og knapt over i det nesten telegrafiske, og med et vakkert og lite vidløftig billedspråk».
Aktuell med romanen «Gutten» på Kagge forlag
Kort om deg selv?
– Jeg vokste opp i en liten grend på Røyse i Hole, i nærhet av furuskog og med utsikt til Tyrifjorden. Jeg har bodd mange steder, blant annet var jeg journalist i Stavanger Aftenblad i flere år. Mens jeg var bosatt på Romerike ble jeg gift og mor til to fostersønner og to adoptivdøtre. Nå er jeg språkmedarbeider i Nav, og har erfaringer med å lede kurs, nettverk og podkast. For tolv år siden flyttet jeg tilbake til hjemstedet mitt, og her har jeg vært en aktiv og engasjert medborger. Her hører jeg til. Jeg er blant mine egne.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har alltid skrevet, brev, dikt, noveller for eget bruk og debattinnlegg i aviser. Jeg begynte tidlig å låne bøker på folkebiblioteket som en tidligere skolestyrer drev. Det var et eventyr, med fyr i svartovnen vinterstid og lukten av litteraturen i alle hyllene. «Nektar i et såld» av Kamala Markandaya var en av de første bøkene. Deretter leste jeg Anthony Trollope, Alphonse Daudet og etter hvert Vesaas. For meg er det slik: Ordene har sin egen betydning, enten du sier dem selv , lytter til dem eller leser dem. Men forfatter? Det ble for stort og overveldende. Først nå, 65 år, har jeg våget meg utpå.
Hva handler boka om?
– Gutten er historien om barnet som vil begrave seg selv fordi han ville ikke leve i en guttekropp. Dette er på 60-og 70-tallet. Gutten lever i fattigdom og opplever at han er i fare. Han utsettes for sadisme, vold, overgrep og mobbing, han er opptatt av å passe på sin psykisk syke mor og må redde seg unna øksen når hun blir psykotisk. Et liv uten fortrolighet er et vanskelig liv. Gutten har bestevenninnen Line, som han er jente sammen med og som blir hans søster og viktigste allierte. Noen ganger er ett menneske nok til å tåle livet. Det nære vennskapet er svært viktig og gjør han sterkere i møte med et avvisende helsevesen, som sammenligner ønsket om å skifte kjønn med en urealistisk månelanding.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Romanen har likhetstrekk med mitt eget liv, jeg er vel en av de første unge som skiftet kjønn her i landet. Livet jeg har levd og erfart har vært viktig for historien jeg har skrevet.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg har en rosehage, som krever tid og oppmerksomhet. I tillegg har jeg en samling med signaturer fra politiske ledere verden rundt som skal følges opp og oppdateres. Musikk, barn, stillhet på stiene i skogen og samtaler og samvær med venner betyr mye.
Av Leif Gjerstad
