Norsk poesi er i ferd med å få en generasjon med fremragende poeter, og Joanna Lundberg er en av dem, skriver Vårt Lands anmelder om Lundbergs diktsamling «Salamanderhånd».
Aktuell med diktsamlingen «Salamanderhånd» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg er utdannet billedkunstner, født og oppvokst i Sverige, og bosatt i Oslo siden mange år tilbake. Nå jobber jeg på bibliotek. Og skriver dikt.
Jeg begynte å skrive på alvor for litt over 10 år siden. Jeg gikk på Skrivekunstakademiet, og på Biskops Arnö forfatterskole. Begge stedene ble viktige for meg, det å finne et skrivefelleskap, å lese i felleskap, å se sine egne tekster gjennom andre leseres øyne.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg ville egentlig bli billedkunstner. Jeg studerte på Kunstakademiet i Trondheim. Under studietiden tegnet jeg, laget animasjoner, fotograferte, og prøvde mange ulike formspråk og teknikker.
Det var først etter tiden på akademiet, da jeg jobbet i butikk som brødjobb, og ikke hadde tilgang til et verksted eller atelier, som jeg begynte mine første egentlige forsøk på å skrive.
Hva handler boka di om?
– Boka handler om dryppsteinsgrotter, og underjordiske sjøer. Om skapninger, et kollektivt vi, som lever i mørke, dypt nede i sjøene. Jeg skriver om hvordan dette vi-et forandrer seg og forlater grottene de lever i. Det skjer en forskyvning, vi følger et vi som forandrer seg, forvandles, og konturene av en morsskikkelse trer frem.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det jeg husker, er at jeg leste mye om amfibier i denne perioden, da jeg skrev diktene. Jeg leste om den europeiske olmen, som lever i kalksteinsgrotter i Slovenia og Kroatia. Olmen har tilpasset seg til omgivelsene sine, mørket i grottene. Øynene er blinde, men dyret har en evne til å sanse elektrisitet og magnetfelt, og kan fornemme lys gjennom huden. Og denne annerledes måten å ta inn verden på, prøvde jeg å skrive inn i diktene som blev til manuset «Salamanderhånd».
Diktet «Øyet» av poeten Hanne Bramness, fra boka «Vekta av lyset» (2013) ble viktig for meg, da jeg prøvde å finne form og tone for språket mitt. I Poesidigg podcast #22 snakker Henning Bergsvåg med Hanne Bramness. Hun sier:
«Jeg har skimtet noe annet i skyggene etterhvert […] så som du har i akustikken, en tone oppfanger noe i rommet, som gjør at lyden blir mye sterkere […] plutselig er det et uforklarlig lys i et bilde. Det kan skje i diktet. […] Jeg ønsker å kunne være åpen for det, å fange det inn. […] Jeg tror at vi kan bevege oss i ytterkantene av sansningen».
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Det er faktisk noe jeg har tenkt på selv i det siste. Da jeg skrev debutboka, gikk mye av fritiden og ferien min til å jobbe med manuset. Men nå som jeg har skrevet ferdig boka, hva skal jeg gjøre med fritiden jeg plutselig har fått tilbake?
Kanskje gå en promenad i nabolaget (jeg liker å gå til Botanisk hage), lese en bok, sitte på en kafé. Jeg tenker på enkle hverdagslige ting.
Av Leif Gjerstad
