Johanne Engelund Tjøsvold har alltid søkt seg til musikken for inspirasjon, noe som også kommer til uttrykk i hennes første diktsamling.
Aktuell med diktsamlingen «Betyr ikke lenger så mye for meg å bety så mye for dere» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg heter Johanne, er 29 år og jobber til daglig som kommunikasjonsrådgiver i en interesseorganisasjon. Jeg jobber også som DJ. Utenom jobb liker jeg aller best å tilbringe tid med familien min og vennene mine.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det har vel alltid vært en slags drøm. Jeg var god i norsk og dårlig i realfagene på skolen. Det er mange realfag; matte, naturfag, geografi … altså, det var en del greier jeg ikke fikk til, men jeg klarte rettskriving og historieoppbygging og spennende karakterer. Når vi fikk skrive noveller, fortellinger og dikt i norsken fikk jeg bruke alt det, fantasien min fikk et rom å leve i, jeg elsket å skrive og følte at jeg mestret det. Etter hvert ble jeg jo eldre, sendte inn tekster til diverse forlag, og den mestringsfølelsen forsvant like fort som den kom. Konsekvensen av det ble vel at en bok var noe jeg måtte få til, nesten på trass, bare for å motbevise de avslagene, liksom. Det gikk en stund, men så ringte redaktøren for boken – shout out til han – fra Cappelen Damm, og det ble utgivelse.
Med det sagt – jeg tror ikke at alt jeg har sendt inn til disse forlagene opp igjennom har vært av utgivelseskvalitet. Likevel tror jeg at mye av det har hatt potensiale, og de avslagsbrevene man får i innboksen sin er jo ikke akkurat motiverende. Det er leit. Jeg vet ikke hva som er løsningen, men jeg vet at det finnes mange unge mennesker der ute som skriver og som har jævlig mye potensiale, men avslag etter avslag gjør at man gir seg og da mister jo vi, som samfunn, stemmer som kunne tilført mye i litteraturen og kulturen. Det er stemmer som vi går glipp av nå, det er synd.
Hva handler boka di om?
– Boken min handler om en jente som vokser opp på Landås i Bergen og hennes utfordringer, som jeg også tror er mange andre jenter sine utfordringer. Jeg har jo selvfølgelig forsøkt å skrive noe som kan være allmenngyldig, noe som snakker til min generasjon kvinner. Det kan handle om at jeg-et ikke tør å gjøre seg selv hørt, at hun blir oversett når hun tør det, om hennes angst, hennes kropp, hennes trass, hennes sårbarhet og stahet samtidig, og hvordan hun dealer med diverse situasjoner. Boken handler om samtiden, gjennom hennes øyne.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg har på en måte ikke jobbet utfra en konkret idé, men heller en slags følelse eller en del tanker som har utviklet seg i prosessen og etter hvert begynte å forme seg til en idé, en sammenheng. Jeg henter jo en del fra inni meg selv – hva jeg har kjent og følt – men jeg er også veldig inspirert av det jeg ser, de jeg omgås og tiden jeg lever i. Jeg har hentet mye inspirasjon fra musikken og mange ulike sjangre, særlig hiphop, folk/country, punk… sjangre som står meg nært og som har preget ulike perioder i livet mitt. Den populærkulturen jeg har vokst opp med og de filmene, bøkene, tendensene osv. som finnes der er også sterke inspirasjonskilder.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Familie, venner, livet. Jeg vil bare prøve å finne roen etter hvert, gjøre min greie og prøve å bidra med noe positivt der jeg kan. Jeg jobber litt frivillig med leksehjelp. Ellers liker jeg å gå turer, høre podcaster, se serier og så videre. Jeg reiser til Bergen hver gang jeg har anledning for å se familie og venner der.
Av Leif Gjerstad
