Aktuell med romanen «Hjerteråte» på Kagge forlag
I sin romandebut skriver Kathinka Steenstrup om en smått skakk-kjørt kvinne med ubearbeidede tapsopplevelser som skjules bak omskrivninger, jug og selvbedrag. Men bak skimter alltid håpet.
Kort om deg selv?
– Er kriminolog, familieveileder og sinnemestringsterapeut i Barnevern, mekler i Konfliktrådet, tre unger, grådig på folk og mylder. Jeg har alltid vært særlig nysgjerrig på hermetisk lukkede miljøer som fengsler, institusjoner der folk er innesperret og få har adgang. Jeg har vokst opp i drabantby i Oslo, og nå bor jeg i en sval hageby, der jeg ofte føler meg fremmed i alt det vakre og veltrimmede.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har alltid vært mer bekvem med å skrive enn å snakke. Det er slik jeg får uttrykt meg mest treffsikkert. Og for meg er det alltid lettere å målbære noe eller formulere meg, ved å la noe synke litt og deretter skrive det ut. Har vel aldri tenkt at jeg «skal bli forfatter», men har hatt en skrivetrang i alle livets faser, enten det er på post-it lapper, brev, rapporter eller historier jeg har rablet ned på datamaskinen eller i fillete notatbøker. Men for ett par år siden, hadde jeg kapasitet til å jobbe skikkelig med en haug av fragmenter og som ble en roman. Har vel ønsket det en stund, men måtte bli litt tilårskommen for å skrive på en måte som kunne kle romanformen.
Hva handler boka di om?
– Hjerteråte er en litt skittenromantisk fortelling om en smått skakk-kjørt kvinne, Lydia, som etter å ha levd lenge med en ulidelig pertentlig ektemann, har oppmagasinert en sult etter det stikk motsatte – en mann som er tilstrekkelig rufsete og tilsmussa, langt unna polert fasade. Hun havner på datingarenaens nådeløse koldtbord, og der venter det en serie av ydmykelser, men også avskamming, blant annet med en tørst mann uten boevne, en onaniorientert og sprenglærd kjønnsforsker og en selvsmigrende sosionom med klokketro på dyreassistert terapi.
Boka handler om ubearbeidede tapsopplevelser i livet og hva som skjer når alvor og kriser i en familie ikke er «snakkbart», men håndteres via omskrivninger, jug og tiltrengt selvbedrag. Det kan bli strevsomt å manøvrere, når man har sparsomt med sanne og sunne strategier. Usannsynlige vennskap og kjærlighetens mange innramminger, er også en viktig bunnlinje i boka.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Avsparket var at jeg var i et slags personlig følelsemessig havari og fikk skrivekløe og inspirasjon av egne opplevelser i livet. Jeg kjente på hvor stusselig og selvbedragersk, man kan bli, i jakten på kjærlighet, aksept og omfavnelse. Og fikk en trang til å skildre de skamfulle og søplete sidene av livet, alt dette vi i desperasjon forsøker å omskrive, maskere eller skyfle unna. Min inngang er å beskrive relasjonelt strev på en forhåpentligvis underholdende måte, ufarliggjøre det tilsmussede og pinlige.
Å kaste glans over de uakseptable følelsene er alltid en driver hos meg. For midt i alt lurvet finnes jo menneskene, de feilbarlige med hakk og sår. Det er mye håp og potensial, bak det som først kan kjennes ubehagelig og fremmed. Romanen handler om å ikke kvele håpet, men la tvilen komme folk til gode.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Min fineste «hobby» er å være mekler i Konfliktrådet. Det er en fantastisk arena der mennesker får snakket sammen på andre måter enn under de begrensningene som finnes i straffesporet og rettssaler. En perle av et sted, der det ryddes plass til emosjoner og lange samtaler om redsel, fortvilelse, tilgivelse og begripelighet.
For øvrig er jeg veldig dårlig på hagestell, knoll, kompost, ekstase i natur eller yoga, menjeg elsker å sitte rundt et kjøkkenbord med gode venner, skravle og dele – jeg sutter gjerne på en kålrabi utgått på dato og inntar nitrist mat i hverdagen, hvis jeg vet at det venter en skinnende fiskefilet eller en himmelsk tandoori med gode folk, der fremme. Jeg ser altfor mange skumle serier, psykologiske trillere og psykopatfilmer. Hører mye og høyt på støyete og «kjanslevar» musikk. Jeg liker å bade i salte bølger, drikke sjukt god kaffe, alltid være på ferie med søsteren min og være med de samme menneskene på det samme svaberget, være sammen der ormer ikke finnes, le og mores, utsette meg for hjerteskjærende forestillinger eller bøker, så jeg også får grått og kollapsa i tilstrekkelig grad. Og så elsker jeg å vrimle rundt i byer, traske og sniffe inn det som måtte skje. Jeg får ingenting ut av å se noe vakkert eller storslått alene. Det som er stort og mektig må for meg alltid tas inn, sammen med andre. Og så er jeg en etterdilter. Vil at andre skal bestemme hvor i skal dra, hva vi skal se og nesten hva jeg skal stemme ved kommunevalg.
Av Leif Gjerstad
