Runa Fjellanger legger ut «På motorveiene» i sin debutroman. Vi følger et par på biltur gjennom Europa, og skildringen er så rytmisk, sansemettet og suggererende at dette ifølge Stavanger Aftenblads anmelder er et «overbevisende svennestykke». Møt ukas bokdebutant!
Aktuell med romanen «På motorveiene» på Forlaget Oktober
Kort om deg selv?
– Jeg er 25 år, oppvokst og bor fortsatt i Oslo. Har gått to år på forfatterstudiet i Tromsø, nå studerer jeg nordisk litteratur på Universitetet i Oslo. I tillegg jobber jeg som idé- og debattredaktør i studentavisa Universitas, og prøver å få tid til å lese, skrive, sove, spise, danse, skravle og svare på epost i tillegg.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Omtrent fra da jeg første gang, sikkert på barneskolen, ble spurt hva jeg ville bli. Jeg har alltid skrevet, fra absurde historier om sjimpansebloddrikkeren (som dessverre slutter akkurat i det hovedpersonen ser noe spennende og gisper) til dagbøker (på tross av at min far en gang leste dagboka mi) til brev («unnskyld for at vi kranglet, her er en katt jeg har tegnet til deg»).
Hva handler boka di om?
– Dette er både det vanskeligste og det vanligste spørsmålet jeg får. Hadde jeg visst svaret, hadde jeg ikke trengt å skrive en hel bok om det. For meg er skrivinga en måte å utforske noe, og det «noe» kan sjeldent oppsummeres i en setning eller to. Men: i boka drar Anna og Ida på bilferie nedover i Europa, på de samme veiene som Anna dro med foreldrene sine som barn. Kanskje handler den om kjærlighet, vennskap, om makt og grenseløshet, om distansen mellom den du tenker at du er og hva du gjør. Kanskje handler den om noe helt annet for en annen leser.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Da jeg begynte på forfatterstudiet i Tromsø var jeg overbevist om at jeg skulle skrive dikt. Heldigvis var Bjarte Breiteig gjestelærer på andre samling og ga oss denne novelleoppgaven:
Se for deg et bilde. Gjerne et fotografi, gjerne noe du har et personlig forhold til, gjerne noe fra fotoalbummet hjemme. Beskriv dette bildet, uten å gå for mye ut av dette ene øyeblikket. Vær presis sånn at leseren din kan se bildet for seg. Du kan også gå inn i øyeblikket, sanse, beskrive lukter, lyder, kanskje tanker.
Etter en stund går du likevel ut av dette øyeblikket. Skriv hva som skjer før, eller hva som skjer etter. La det utvikle seg til en fortelling.
Et bilde fra barndommen ble en tekst om en helt annen jente, teksten klarte ikke helt å bli en novelle, jenta fikk et navn, hun ble voksen også, sånn fortsatte det. Jeg visste ikke hvor det skulle før helt på slutten, jeg bare setter meg ned og skriver og ser hva det blir.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Mange andre har svart veldig harmonisk i denne spalten. Det samme merka jeg da jeg jobba i Dagsavisen i sommer, og i blant intervjuet folk til en spalte som heter «navn i nyhetene». Et av de faste spørsmålene er: hva gjør du når du skeier ut? Stadig svarte folk at de spiste noe potetgull eller sov lenge. Det gjør jeg ganske jevnlig. Så, for å være helt ærlig: når jeg har fri og ikke skal skrive, eller helg, som jeg liker å kalle det, liker jeg å være full sammen med bra folk. Kanskje på en fest eller på et dansegulv eller på en uteservering.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
