Buzzcocks-sjef Pete Shelley er død

Det er mange om beinet, men jeg tror likevel ikke på altfor mange og store protester hvis jeg sier at Sex Pistols, The Clash og Buzzcocks var de viktigste pønkbandene. Torsdag kom beskjeden om at Buzzcocks-sjef Pete Shelley er død.

Blant «folk flest» ringer neppe navnet Buzzcocks eller Pete Shelley så mange bjeller. Men jeg har med fascinasjon registrert hvor mange musikere og andre spesielt interesserte som opp gjennom årene har trukket fram Shelley som den store inspirasjonskilden. Om og om igjen.

En av grunnene var trolig at Buzzcocks bedre enn Sex Pistols og The Clash klarte å forene pønkens gi-faen-holdning med popens forførende melodilinjer, med bandets store 1978-hit «Ever Fallen In Love» som et utmerket eksempel på akkurat det.

Sex Pistols og Buzzcocks

Å trekke inn Sex Pistols i en sak om Buzzcocks er naturlig også av helt andre grunner. Da Sex Pistols våren 1976 spilte i Manchester for aller første gang, ble konserten arrangert av 21-årige Peter McNeish og hans kompis Howard Trafford. 

McNeish og Trafford spilte allerede i band sammen, men Pistols-konserten tok dem videre i en annen retning. De ommøblerte besetningen, og som Howard Devoto og Pete Shelley frontet de bandet som vel var det viktigste og største på Manchesters pønkscene: Buzzcocks.

Oppturen

Vokalist Devoto forlot imidlertid bandet allerede året etter (og startet like etter det litt mørkere bandet Magazine), og overlot mikrofonen til Shelley. Og det var med Shelley som låtskriver og vokalist at Buzzcocks kom til sin fulle rett. Hans litt lyse og myke stemme ga musikken deres et mer melodiøst og forsonende trekk enn det som gjerne preget datidas pønkband. Men samtidig var tekstene hans bitende poengterte og musikken full av den kjappe energien som nærmest definerte sjangeren.

Med unntak av tidligere nevnte «Ever Fallen In Love (With Someone You Shouldn’t’ve)» fikk Buzzcocks likevel aldri noen større singelhits, men de tre LPene de rakk å gi ut i løpet av to hektiske år («Another Music In a Different Kitchen» og «Love Bites» i 1978, «A Different Kind of Tension») markerte seg positivt. Spesielt de to første, som havnet på mange kritikeres «årets beste»-lister.

Nedturen

Men etter de tre LPene var det slutt. De mistet noe av vinden i seilene da tredjealbumet kom, og en etterfølgende krangel med plateselskapet førte til at Shelley under mye støy oppløste bandet i 1981 og gikk solo.

Førstealbumet «Homosapien» besto i praksis av mange låter påtenkt til Buzzcocks fjerde album, men nå i en mer tidsriktig elektronisk popdrakt. Mottakelsen ble imidlertid nokså blandet, og salget ikke altfor imponerende. Hans to neste album fikk heller ikke noen bedre skjebne, og Shelley forsvant nok fra manges radar.

Buzzcocks ble gjenforent noen år seinere og har siden gitt ut seks album (med «No Way» i 2014 som det siste), foruten at de har turnert nokså regelmessig.

Pete Shelley døde av hjertesvikt i sitt hjem i Estland, dit han flyttet med sin kanadisk-estiske kone Greta. Den britiske musikeren ble 63 år.

Av Leif Gjerstad

Se også video: