Etter noen år i skyggen havnet Carole King i fjor igjen i rampelyset. Godt hjulpet av Aretha Franklins tv-sendte framføring av hennes «A Natural Woman» samt jubileet for albumklassikeren «Tapestry». Torsdag 9. februar fyller Carole King 75 år.
Det er nesten litt vanskelig å vite hvor man skal begynne, i en sak om Carole Joan Klein, bedre kjent som Carole King. Det vil si, kronologien er ikke vanskelig, men selve vektlegginga. For mer enn nesten noen andre artister kan Carole King se tilbake på to helt ulike karrierer.
Først som låtskriveren som i tospann med (daværende) ektemann Gerry Goffin var hitgrossist på 1960-tallets topplister. Deretter da hun etter mer enn ti år som låtskriver for andre fant ut at tiden endelig var moden for å gi ut en LP i eget navn. Det førte til «Tapestry», som 45 år etter utgivelsen 10. februar 1971 fortsatt trekkes fram som en av de udødelige singer/songwriter-klassikerne. Den er dessuten solgt i mer enn 25 millioner eksemplarer, så vi kan vel trygt si at den fant veien inn i manges hjem.
Hedret og hyllet
Kanskje skal vi i denne lille bursdagshilsenen like gjerne knytte den opp mot Aretha Franklins framføring av Kings låt «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman» som nylig har gått sin seiersgang på You Tube. Og som fikk meg til å føle at 73-årige King overspilte sin entusiasme på det mest hysteriske, der hun satt ved siden av Obama. I hvert fall virket hennes opptreden langt mindre raffinert enn hennes musikk framstår. Jeg foretrekker musikken.
For som låtskriver kom hun inn på et svært tidlig tidspunkt i mitt liv, da hun og Goffin skrev Boby Vee-hiten «Take Good Care of My Baby» (1961). En personlig favoritt den gangen, selv om jeg var så altfor ung til å bry meg om hvem som hadde skrevet låten.
Hitgrossist
For ung var jeg vel egentlig også da «Loco-Motion» kom høsten 1962. Men den spesielle historien om hvordan det unge låtskriverparet Goffin-King forærte sin barnevakt Little Eva (1943-2003) monsterhiten, gjorde at jeg bet meg merke i navnet.
Det hjalp selvsagt også at Neil Sedaka hadde en megahit om sin ungdomskjæreste med «Oh Carol», samtidig som Carole King omtrent på samme tid som «Loco-Motion» hadde en litt mindre hit under eget navn med «It Might As Well Rain Until September».
Og deretter trillet hitlåtene inn, fra The Drifters «Up On The Roof» via Herman Hermits «I’m Into Something Good» og The Monkees «Pleasant Valley Sunday» til Aretha Franklins «A Natural Woman».
Husket vi å nevne at Goffin-Kings første listetopper i USA var The Shirelles-hiten og standarden «Will You Still Love Me Tomorrow»? Da var Carole King 18 år. Og hva med at Carole King (sammen med Howard Greenfield) også skrev Everly Brothers-hiten «Crying in the Rain»?
En ny karriere
Utover 1960-tallet dabbet hitene likevel litt av, og samarbeidet med Goffin tok slutt da paret ble skilt i 1968. Carole King flyttet til Los Angeles, og med et mer modent uttrykk i låtene sine orienterte hun seg i retning singer/songwriter-sjangeren som på den tida vokste i styrke.
Solodebuten med det megetsigende navnet «Writer» (1970) ble ingen større sukess, men oppfølgeren skulle forandre på alt. «Tapestry» var for myk og sofistikert til at metaforen «slo ned som en bombe» skal passe helt, men det var i grunn det som skjedde. Hun kunne håndverket, hun leverte sanger med tidløs kvalitet og hun hadde en stemme til å formidle innholdet som gjorde plata til en gedigen kritiker- og kommersiell sukess.
Carole og James
At den kom bare en måned før James Taylor-albumet «Mud Slide Slim and the Blue Horizon» bekreftet samtidig at singer/songwiter-sjangeren sto sterkere enn noensinne.
Et artig poeng her er at Carole King og James Taylor var gode venner som faktisk også samarbeidet på de to albumene som ble spilt inn omtrent samtidig i samme studio! King spiller piano og korer på Taylors plate, mens Taylor spiller gitar og korer på Kings album. På begge platene medvirker dessuten stjernenavn som Danny Kortchmar (som da var sammen med King), Russ Kunkel og Joni Mitchell.
Og likhetene slutter ikke der. Da Carole King spilte inn «Tapestry» ble James Taylor så begeistret for spesielt en av sangene at han spurte om han også kunne få bruke den. Det fikk han, og det gjorde han så godt at mange i dag tror det var Taylor som skrev «You’ve Got A Friend». Men det var det altså ikke.
Taylors versjon av «You’ve Got A Friend» ble for øvrig Grammy-nominert som Årets låt-1971. Uten å vinne. For det gjorde i stedet Carole King med låten «It’s Too Late» fra nettopp «Tapestry»-albumet. Snakk om dominanse!
Trukket seg tilbake
Vi runder av bursdagshilsenen til Carole King her, selv om hun også etter «Tapestry» fortsatte å gi ut plater. 13 studioalbum med nytt materiale er det blitt, men bare to etter 1990. Mange av dem ble godt mottatt av både kritikere og publikum, selv om de ikke uventet har måttet leve i skyggen av «Tapestry».
I dag har Carole King etter eget sigende pensjonert seg for godt, med en juleplate med datteren Louise Goffin i 2011 som siste utgivelse og en turné sammen med James Taylor året før som siste runde i manejsen.
Men med totalt 118 egne komposisjoner som er blitt Top 100-hits i USA, er det neppe noen fare for at Carole Kings musikk vil bli glemt med det første.
Av Leif Gjerstad
Les også: James Taylor – Har fått tilbake livsgnisten (arkivintervju fra 1986)
Hør også: 20 Carole King-låter + Neil Sedaka «Oh Carol» spilleliste (Tidal) (Spotify)
Se video: Aretha Franklin «A Natural Woman»
