(intervju opprinnelig fra 1995)
Oslo/Dublin: – Det siste tiåret har vi samarbeidet med mange artister, fortrinnsvis på deres konserter og plater. For et par år siden sa Paddy (Moloney) at det var på tide å snu på flisa og invitere venner til å spille på vår plate. Resultatet er blitt «The Long Black Veil», sier Chieftains’ Kevin Conneff.
Og vennene som deltar på den irske folkgruppas nye album er ikke hvem som helst. Sting, Sinead O’Connor, Van Morrison, Mick Jagger, Ry Cooder, Marianne Faithfull, Tom Jones og Mark Knopfler har alle som en lagt igjen sitt musikalske visittkort på Chieftains nye CD.
– Alle vi spurte sa ja til å delta, og med unntak av Eric Clapton og Jerry Garcia klarte vi heldigvis å finne en eller annen dag som passet alle. Men vi måtte bruke fridager på turneene og ulike studioer i forskjellige land for å få det til, forteller Conneff til NTB over telefon fra sitt hjem i Hollywood.
– En jordnær irsk Chieftain i drømmefabrikken Hollywood?
– Nei, nei. Ikke det Hollywood! Jeg kan aldri flytte fra Irland, og mitt Hollywood er en forstad til Dublin, forklarer Conneff som når han blir presset trekker fram Sinead O’Connor-seansen som plateprosjektets «høydepunkt».
– Jeg får gåsehud bare ved tanken på hennes «Foggy Dew». Hun har en helt egen evne til å få fram følelsene i en sang. Allerede da hun prøvesang den for første gang, skjønte vi at det ville bli stort, hevder Kevin og fortsetter:
– Også må jeg nevne Tom Jones, ikke minst fordi det var Frank Zappa som ordnet avtalen med Tom. Zappa var en nær venn, som hver gang vi var i Los Angeles åpnet sitt studio for oss. Innspillingen med Tom ble gjort der, kort tid før Frank døde. Jeg vil alltid huske Franks varme smil under innspillingen.
Gammelt og nytt
Sangene på «Black Veil» er en blanding gammelt og nytt, fra begge sider av Atlanteren. Og med unntak av innspillet fra Zappa og Van Morrisons bidrag er det Chieftain-boss Paddy Moloney som har plukket og valgt materialet.
– Paddy ønsket en blanding som strekker seg langt utover Irland, men uten at avstanden til tradisjonell irsk musikk skulle bli så altfor stor, forklarer Kevin. Han skryter uhemmet av Moloneys evner som bandleder.
– Det er Paddys fortjeneste at Chieftains har kommet så langt og vart så lenge. Han er en visjonær som ser muligheter der andre går seg vill. En plate som «Black Veil» kunne blitt meget fragmentarisk, men Paddys øre for hvordan melodier, arrangement og artister kan forenes har gitt den et helhetlig preg.
Stort potensial?
Med den prominente gjestelista på «Black Veil» øyner platelselskapet naturlig nok store muligheter for å utvide Chieftains territorium.
– Ikke oss imot, men like mye håper vi at noen bruker denne plata som innfallsport til annen irsk musikk, kommenterer Kevin kledelig beskjedent.
For Chieftains er i seg selv et glitrende eksempel på at musikk verken kjenner alder eller grenser. 32 år etter platedebuten og uten å svikte sine irske røtter har de nådd et nivå hvor de er etterspurt verden over.
De har spilt små puber. De har spilt på den kinesiske mur. De har spilt ved Berlin-muren. De har spilt i det amerikanske senatet – og selvsagt har de også spilt i Norge. Sist gang i 1993, da Moldes golde idrettshall ble forvandlet til en sydende heksegryte.
– Salen var kald, men varmen fra publikum så overveldende at det bare måtte bli bra, minnes Kevin og tilføyer: – Om en måned legger vi ut på ny turne, og alt tyder på at vi kommer til Norge i juni. Vi gleder oss allerede!
Arbeidsnarkomanen Paddy
Men selv om Kevin bedyrer at han gjerne vil til Norge, skinner det samtidig igjennom at han aller helst vil bli hjemme i Irland.
– Som familiemann er det ikke alltid like lett med et slikt omflakkende musikerliv. Spesielt ikke når bandet ledes av en arbeidsnarkoman som Paddy, forklarer han med et godhjertet flir.
– Han har hodet ustanselig fullt av nye prosjekt, og mer enn en gang har vi steilet når han har presentert nye ideer. Men med ham ved roret har det gått bra likevel, selv om jeg fremdeles er litt usikker på hans planer om en kjempekonsert ved Taj Mahal. Uansett må den drøye litt, siden avtaleboka for 1995 allerede er fulltegnet, sier Kevin og «leser» høyt fra boka:
– En keltisk-spansk plate med Los Lobos, baskiske, portugisiske og kubanske musikere er allerede halvferdig. Deretter starter vi til høsten arbeidet med en plate som forener Chieftains irske røtter med sine skotske slektninger. Og i tillegg jobber Paddy med et verk om den irske sultekatastrofen. Det vil trolig få urpremiere i Quebec, med Chieftains forsterket med Vancouver Symphony Orchestra.
Men mitt aller første prosjekt er å hente mine to små barn i barnehagen, avslutter Kevin vår telefonsamtale med.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB januar 1995)
