2018-albumet «Chris» havnet helt på topp på manges årsbestelister, og superlativene haglet etter Christine and The Queens konserter på Roskilde i juli og nå sist på Øyas hovedscene. Likevel er det fortsatt mange som spør «Christine hvem»?
Det enkle svaret er at hun er fra Frankrike, født i Nantes i 1988 og døpt Héloïse Adelaide Letissier. Og «selvsagt» vokste hun opp i et møblert hjem, med en far som underviste i engelsk og litteratur på byens universitet og en mor som underviste i fransk og latin på en skole. Hun var omgitt av bøker hjemme, og de akademiske foreldrene hennes var visstnok ikke sene med å anbefale bøker unge Héloïse kunne lese.
Hun fulgte gjerne deres råd, men ikke bare grunnet stor leselyst. Hun har selv hevdet at hun som tenåring var veldig sosialt usikker, og at bøkene for henne ble en flukt inn i ensomheten. Vekk fra den sosiale arenaen hun ikke mestret.
Noe enklere ble livet neppe heller da hun som 17-åring forelsket seg i en kvinne, og måtte konfrontere seg selv med de evige spørsmål om kjønn og identitet. At hennes liberale og tolerante foreldre åpent støttet henne, var sikkert bra, men tydeligvis ikke bare. Ifølge Héloïse forsterket det også idealet og kravet om å være perfekt – og dermed også mindreverdighetsfølelsen hun slet med over å ikke leve opp til forventningene.
Teater og dans
Alt dette hadde hun med som bagasje da hun begynte å studere teater og dans i Lyon. Der prøvde hun seg både som skuespiller og regissør, før hun flyttet til Paris for å fullføre teaterstudiene. Men før hun kom så langt ble hun kastet ut fra skolen, samtidig som et langvarig kjærlighetsforhold tok slutt.
Langt nede, flyktet Héloïse Adelaide Letissier nok en gang. Men denne gangen ikke inn i bøkenes verden, men til London der hun søkte andre «mistilpassede individers» selskap. Hun fant vennskapet hun søkte hos en gjeng drag queen-artister. De hjalp henne på beina igjen, og kanskje aller viktigst, de fikk henne til å frigjøre seg fra en del av norm-kriteriene som tidligere hadde tynget henne.
Det var også på denne tida Héloïse ble til Christine, og i større grad begynte å satse på musikk.
– Det var egentlig ikke noe spørsmål om å velge. Når du jobber som regissør så jobber du med lys, lyd, kropper, musikk og ord. Da jeg begynte å synge, føltes det nesten som å spille teater – konserter er jo også en form for forestilling, kommenterte Letissier overfor Klassekampen i et intervju tidligere i år.
Debut og gjennombrudd
I 2011 ga Letissier ut sin aller første EP «Misericorde» og siden hun på den jobbet med noen av sine drag queen-venner ble plata gitt ut som Christine and The Queens. Ikke lenge etter fulgte nok en EP, som vakte nok oppsikt til at hun fikk tilbud om å spille support på turneer for blant andre danske Mø og svenske Lykke Li.
Samtidig fikk hun sin første store hit i hjemlandet og Benelux-landene, da «Christine/Tilted» i 2014 gikk helt til topps. En framgang som også ryddet veien for debutalbumet «Chaleur humaine» som både ble en stor kritiker- og publikumssuksess. I første omgang bare på fransk og i franskspråklige markeder, men da plata året etter ble utgitt også på det internasjonale markedet som «Christine and The Queens» skjøt karrieren hennes ytterligere fart. I Storbritannia ble «Christine and The Queens» til og med det mest solgte debutalbumet i 2015.
Tok styringa
Måten hun omhandlet (trans)seksualitet og identitet på i både tekster og liveshow, ble også raskt omfavnet av Elton John og Madonna. De erklærte seg som store fans av den franske artisten, og da arbeidet med det viktige andrealbumet skulle begynne ville plateselskapet koble Letissier til den hippe superprodusenten Mark Ronson.
Selv om den personlige kontakten var bra gikk det ikke like bra musikalsk. I stedet kontaktet man derfor Damon Albarn for å høre om han kunne tenke seg å produsere Christine and The Queens? Det kunne han, men nok en gang fungerte samarbeidet så dårlig at det ble avviklet lenge før man var i mål. Det endte med at Letissier tok styringa selv, noe som i og for seg ikke var så merkelig, med tanke på at hun hadde gjort nesten alt selv også på debutalbumet.
Forskjellen fra «Chaleur humaine» til andrealbumet var helst at hun nå hadde helt andre budsjetter å jobbe med. Derfor oppsøkte hun studioer både i Paris, London og Los Angeles, samtidig som hun denne gangen (ikke minst i USA) jobbet sammen med garvede musikere. Men ifølge henne selv måtte hun før innspillingen likevel ta en runde med musikerne for å få dem til å forstå at det faktisk var hun som var produsent. Som var sjef.
Årets album
Da «Chris» kom ut i fjor høst ble den en øyeblikkelig kritikersuksess og havnet i mange avstemninger helt på topp da det beste albumet i 2018 skulle kåres. Det gjaldt også i Norge, selv om norske musikk-konsumenter så langt ikke synes å ha omfavnet henne i like stor grad. I hvert fall har hun fortsatt til gode å komme seg inn på VG-lista, i den grad det nå måtte bety noe i dagens marked?
«Chris» ble for øvrig sluppet både i en fransk- og en engelskspråklig versjon, som en direkte konsekvens av at Letissier ikke ville svikte sine franske fans samtidig som hun ville omfavne verden. Og selvfølgelig, fordi hennes identitetssøkende tekster står så sentralt at hun gjerne vil at flest mulig skal forstå dem.
– Da jeg startet drømte jeg aldri om å bli stjerne. Jeg var mer en nerd med behov for å bli akseptert og forstått, uttalte Letissier til engelske Q da «Chris» kom.
Fra Christine til Chris
En plate der Héloïse som ble til Christine nå for øvrig er blitt til kortklipte androgyne Chris.
– Det kortklipte håret synliggjør i større grad min utforsking av og ambivalens til ulike kjønnsidentiteter. Jeg leker med det mannlige blikket på kvinner og macho-holdningen til mange menn. Med denne plata ville jeg konfrontere det tradisjonelle synet på kvinnelig seksualitet og skape litt forvirring rundt tradisjonelle kjønnsroller, forklarte Letissier til The Guardian i fjor.
Og dette har hun videreført live på årets turné. Der spiller hun både på det sanselige og det sensuelle, i et flott koreografert show der dans- og teaterelementer utfyller og visualiserer det musikalske innholdet.
– Min tilnærming er teaterets, på et veldig nedstrippet vis. Kanskje jeg senere får lyst til å jobbe med fjær og slikt, men nå vil jeg ha det avkledd og utleverende, uttalte Letissier til Klassekampen før Christine and the Queens inntok sommerens skandinaviske festivalscener.
Uansett hvilken vei hun går, har både «Chris» og årets turné vist at det er god grunn til å følge Héloïse Adelaide Letissier videre på ferden.
Av Leif Gjerstad
Les også: Suverene Christine and The Queens (anmeldelse fra Roskilde)
