Cirkus Modern endelig tilgjengelig

De to siste ukene har jeg levd med noen plater jeg ikke har hørt på kanskje 30 år. Det er blitt et stort sett meget hyggelig gjenhør.

Når jeg treffer norske rockinteresserte mellom 30 og 50 år har de gjerne minst en felles referanse. De kjenner ikke bare til Dumdum Boys, deLillos, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne, du kan være ganske trygg på at de også «husker» norsk pønk/nyveivs gylne trekløver Kjøtt, dePress og The Aller Værste!

Derimot blir ganske mange blanke i fjeset når Cirkus Modern bringes på bane. Og det enda bandet med medlemmer fra både Kjøtt og dePress gjerne ble omtalt som «pønkens supergruppe», selv om de i sin nye konstellasjon spilte noe helt annet enn i sine gamle grupper.

Vanskelig å finne

At de er blitt glemt av så mange kan litt forenklet forklares med at de uten å være sære nok var litt for søkende og eksperimentelle for å erobre mainstream. Dessuten kunne de med fordel holdt på lenger enn tre år og tre album, med tanke på ettertidas status og posisjon.

Og ikke minst, skal du bli hørt er det selvsagt en stor fordel om det er mulig å høre deg! Noe som lenge ikke har vært så lett med Cirkus Modern. Musikken deres har ikke vært å finne på strømmetjenestene og platene har ikke vært å finne i butikkene. Ikke før nå, som ildsjelen Christer Falk (på sitt plateselskap C+C Records) har samlet deres tre album i en LP/CD-boks, supplert med en fjerde plate med liveopptak og remikset versjon av sistealbumet deres.

Tåler de gjenhøret?

Jeg hadde i sin tid alle Cirkus Modern-platene, og jeg vil nok tro at jeg fortsatt kan finne dem et eller annet sted i hyllene her hjemme. Men som dette «tror» antyder, betyr det at jeg ikke kan huske sist jeg hørte dem. Og jeg var derfor nokså spent da jeg la albumene «Cirkus Modern», «Trøst» og «Pans pauker» på spilleren da jeg fikk den nye boksen i hus. Ville de stå seg, eller ville det være en gammel kjærlighet som var gått ut på dato?

Når det gjelder «Cirkus Modern» og «Trøst» har de, noen tidstypiske og utdaterte produksjonsdetaljer til tross, tålt tidas tann bedre enn jeg kanskje hadde forventet. Derimot blir det vanskeligere å gi et klart svar gjeldende «Pans pauker». Jeg var aldri så altfor begeistret for den da den kom, den manglet en samlende energi og uttrykket kunne tyde på at medlemmene trakk i ulike retninger. Noe som vel også ble bekreftet av at de kort tid etter oppløste bandet.

To første de to beste

Inntrykket fra den gangen har fortsatt gyldighet, men blir mildnet av den nye remiksete versjonen vi nå får. Der er de verste produksjonseksessene tidstypisk for 1980-tallet renset vekk, noe som absolutt bedrer resultatet, uten at plata blir helt friskmeldt av den grunn.

Men de andre to har det altså vært hyggelig å stifte nytt bekjentskap med, og da spesielt debutalbumet «Cirkus Modern». Ikke nødvendigvis fordi det var en bedre plate enn «Trøst», men fordi den representerte noe helt nytt i norsk rock da den kom. Den gangen Helge Gaarder hadde lagt Kjøtt og Montasje bak seg, og søkte sammen med Jørn Christensen og Ola Snortheim fra dePress.

De kjente hverandre fra pønke/nyveiv-tida, men var klare for å gå videre. Og med den mer ukjente, men godt skolerte Mari Wendelbo på keyboards, skapte de et uttrykk som uten å forlate det melodiøse eller ofre energien søkte utover. Og det mestret de så godt på debutalbumet sitt at det ble en av mine norske favorittplater året det kom, 1984.

Tullelansering

Da «Cirkus Modern»-plata skulle lanseres i mars 1984, arrangerte de en liksom-pressekonferanse der de spilte arrogante popstjerner og pressen stilte så hysterisk klisjépregete spørsmål som mulig.

De fikk Peter Nome, som den gang ledet NRK-programmet ZikkZakk til å lede seansen, mens også undertegnete ble trukket inn som en av de deltakende stupide journalistene. Da jeg ved et seinere tidspunkt ble konfrontert med dette «intervjuet», innså jeg til min forbauselse at slett ikke alle hadde innsett at det bare var på tull…

Det som imidlertid ikke er tull, er det fine heftet som følger med den nye Cirkus Modern-boksen. Foruten mange bildeminner fra den gang og nyttig informasjon om innspilling og liknende, gjenforteller også Arvid Skancke-Knutsen i detalj gruppas historie. Med en blanding av sitat fra den gangen og uttalelser gitt i anledning denne boksen, er det blitt både morsom og interessant lesing.

Stikkord Modern

Det blir altfor langt til å gjengi her, men før jeg avrunder kan det likevel være på sin plass med en liten oppsummering av gruppas historie.

* Helge Gaarder, Jørn Christensen og Ola Snortheim kjente hverandre fra rockemiljøet i Oslo, men knyttet tettere bånd da deres to band Kjøtt og dePress (sammen med The Aller Værste!) turnerte Polen sommeren 1982. Der ble klimen til Cirkus Modern født.

* Året etter ble både dePress og Kjøtt/Montasje oppløst, og Jørn og Ola tok kontakt med Helge, med tanke på nytt band. Da rekrutterte de også (da ukjente) Mari Wendelbo, som hadde leid seg inn i øvingslokalet deres, på keyboards.

* Spilte inn debutalbumet i Mistlur-studioet i Stockholm i november 1983, med Stefan Glaumann som produsent og tekniker. Scenedebuterte måneden etter og ga ut debutalbumet «Cirkus Modern» mars 1984. Da året var slutt, stemte norske kritikere opp den på Kritikertoppens andreplass for norske album.

* På debutplata bytter Helge og Jørn på å spille bass, men før plata kommer ut har de fått med Bjørn Pettersen på firestrengeren. Bjørn var en av bandets tre bassister i løpet av tre år. De andre to var Jørgen Lie og Ståle Hoff.

* Spilte både på Roskilde- og Kalvøya-festivalen sommeren 1984.

* Oppfølgeren «Høst» kom 1985, og ble spilt inn i Ny York studio i Oslo og produsert av banden. Fikk i likhet med debuten meget god mottakelse blant kritikerne og solgte dessuten «sånn passe».

* «Pans pauker» ble spilt inn i Sigma Studios i Bergen våren 1986, med Erling Lund og Cirkus Modern som produsenter. Fikk hard medfart av kritikerne, og også kommersielt ble den en flopp. Omtrent samtidig hadde Jørn Christensen og Ola Snortheim begynt på sideprosjektet Langsomt mot nord, som et klart signal om at Cirkus Modern var i ferd med å oppløses. Det ble det da også ikke lenge etter.

Medlemmene etter Cirkus Modern

* Helge Gaarder døde i 2004. Ola Snortheim har lagt trommestikkene på hylla og holder i stedet hendene rundt drosjerattet. Mari Wendelbo har jobbet som soloartist siden 1990-tallet og ga så seint som i 2017 ut albumet «Dance Slow». Jørn Christensen har siden 2003 spilt fast i CC Cowboys, samtidig som han er med i Young Neils.

Jørn har også markert seg som produsent for blant andre deLillos, Jokke & Valentinerne, BigBang og CC Cowboys. Produserte også det nye albumet til Norsk Råkk, «Helgardert» (2018)

Av Leif Gjerstad

Les også: Norsk Råkk: Helgarderer med ny plate

Les også: dePress – nyrockens kultstjernegruppe (arkivintervju fra 1981)

PS! Jeg har også funnet tre gamle Kjøtt-intervjuer, fra 1980, 1981 og 1982 som kunne passet her. Men har foreløpig ikke fått tilpasset og  lagt dem inn i publiseringssystemet. Skal prøve å få gjort det om litt. Gir beskjed da.

PPS: C+C Records har nå i høst også gitt ut en boks med Christensen/SNortheim-prosjektet Langsomt mot nord