Han lot Arnold rappe undertøy fra klessnoren og likte å se Emily leke. Ikke rart vi elsket Syd Barrett. Snart ti år siden han døde. Onsdag 6. januar ville han fylt 70 år.
Selv var jeg bare 15 år da Pink Floyd ga ut debutsingelen «Arnold Layne», og uansett hvor flott jeg syns den lekne låten var, er jeg sånn i ettertid ikke sikker på at jeg skjønte hele teksten. Men det spilte mindre rolle, for knapt hadde man rukket å fordøye Arnold Laynes fornøyeligheter og tilbøyeligheter, før Syd Barrett og Pink Floyd slo til igjen. Denne gangen med det tidlig-psykedeliske mesterverket «See Emily Play». Umulig å ikke bli fascinert. Umulig å ikke bli fan.
Derfor hadde jeg store forhåpninger og var på alle måter klar for Pink Floyd, da de høsten 1967 albumdebuterte med «The Piper at the Gates of Dawn». En plate på alle måter gjennomsyret av Syd Barretts grensesprengende syrevisjoner og surrealistiske ordleker. For det var han som var bandets låtskriver, gitarist og vokalist. Det var han som var sjefen.
Flippet ut
Så lenge det varte. Og det var ikke lenge. For allerede samme høst som Piper-albumet klatret på listene, flippet Syd Barett så kraftig ut at det skapte store problemer for bandet. De visste aldri helt om han kom og hvilken tilstand han kom i, og da Pink Floyd skulle ut på turné i kjølvannet av Piper-albumet, ble løsningen å ha med ungdomskompis David Gilmour som stand in. En som steppet inn når Barrett forsvant ut i den kosmiske tåken.
Det skjedde så ofte at intensjonen om han som bærende låtskriverkraft også på oppfølgeren «A Saucerful of Secrets» slo helt feil. Han var knapt nok involvert, bidro med en låt, og ble i april 1968 offisielt avskjediget fra Pink Floyd.
Ikke slutt likevel
Mange av oss trodde nok at hans avskjed snart også ville bety slutten for Pink Floyd som en kreativ enhet. Men der tok vi selvsagt feil. Med Roger Waters i spissen klarte bandet å meisle ut en sonisk kurs i litt mer popete retning, uten å svikte sitt psykedelisk-eksperimentelle utgangspunkt.
I hvert fall ikke før de fem år seinere «solgte ut» med «Dark Side of the Moon». Det tok mange år og satt hardt inne før jeg og andre diehardfans kunne innrømme at «joda, den var jo ikke så verst den heller. Tross alt». Men det er en annen historie.
Soloartisten Barrett
For Syd Barrett gikk kursen tilbake til hjembyen Cambridge, etter et kortvarig (og kanskje ikke helt vellykket) sykehusopphold for behandling av hans mentale problemer.
I 1969 kom han likevel tilbake og spilte inn soloalbumet «The Madcap Laughs». Her fikk han hjelp av sine gamle Pink Floyd-venner både til å spille og produsere, og resultatet ble vel litt som tittelen antyder: Et sjarmerende album med noen sprø innfall litt utenfor allfartsvei.
Rett etter at albumet kom ut i januar 1970, begynte han på oppfølgeren «Barrett», med David Gilmour som sentral medhjelper nok en gang. I utgangspunktet har den mye av den samme vimete sjarmen som Madcap-albumet, men noen av låtene er overraskende bleke og tamme. Noe som i ettertid er blitt forklart med at Barrett under innspillingen fikk så store problemer at Gilmour og Rick Wright på egen hånd måtte prøve å ferdigstille noen av kuttene Barrett hadde påbegynt.
Pusler i hagen
Da «Barrett» kom ut november 1970 visste ingen at det også skulle bli avskjeden til Syd Barrett som plateartist. Han trakk seg tilbake til Cambridge, hvor han etterhvert flyttet inn i barndomshjemmet. Her levde han nokså isolert og fylte tida med å male og jobbe i hagen, mens han slet videre med sine psykiske problemer.
Mens han gjorde det vokste myten om legenden seg stor og sterk. Og tåkete. For det man hørte om Syd Barrett og livet hans var ofte knyttet til et modererende «visstnok». Slik som at ingen av hans gamle Pink Floyd-venner hadde sett ham, etter at han plutselig og uventet hadde dukket opp i studio under innspillingen av – selvsagt – «Wish You Were Here» i 1975. Mens andre kilder hevdet det motsatte, at han faktisk hadde litt sporadisk kontakt med Pink Floyd-gjengen, og at han levde et mer normalt (om enn tilbaketrukkent og anonymt) liv enn myten fortalte.
Mange myter
Jeg prøvde selv, som journalist, å få kontakt med ham en gang på 1980-tallet. Lenge levde jeg nesten i troen på at det kanskje også ville lykkes. I hvert fall var tilbakemeldingene fra engelske kontakter så pass positive at et lite håp ble tent. Men alt rant ut i sanden, og trolig var de positive meldingene bare av det helt luftige slaget uten substans eller forankring i virkeligheten.
Derfor må også jeg leve med myten om Roger Keith «Syd» Barrett, uten mulighet til å fastslå fakta en gang for alle.
Derfor kan også jeg forbli forundret over at en stjerne kan skinne så sterkt og så lenge etter å ha funklet så kort før gløden svant.
Derfor kan også jeg synge med på «Shine On You Crazy Diamond» og mene at Pink Floyd-låten er en vakker og verdig hyllest til en usedvanlig begavet artist som ble født for 70 år siden men som gikk ut av tiden sommeren 2006.
Av Leif Gjerstad
Les også: Kevin Ayers- En forsinket bursdagshilsen til en død venn
Hør også: Syd Barrett 70 år (Spilleliste Tidal)
Hør også: Syd Barrett 70 år (Spilleliste Spotify)
