(arkivartikkel opprinnelig publisert 1985)
Mens overskriftene de siste årene har vært viet engelske synthband, popartister med tannpastasmil og amerikanske superstjerner type Springsteen/Michael Jackson/Prince, har det sakte men sikkert vokst fram en ny, vital bølge med amerikanske band.
I spissen for denne nye ameri kanske rocken står grupper som R.E.M., Violent Femmes, Los Lobos, Jason & The Scorchers, Dream Syndicate og ikke minst Green On Red som sist uke var i Norge.
Skjønt ny? Seiv om disse gruppene musikalsk skiller seg klart fra hverandre har de også mye til felles; de alle bygger sin musikk på gamle amerikanske rocktradisjoner og artister som Byrds, Doors, John Fogerty, Lou Reed og Velvet Underground. Og denne flørtingen med 60-talls rock har ikke helt uventet ført til enkelte beskyldninger om «enda en nostalgi-trip».
Spotify-spilleliste: De nye amerikanerne
Ikke nostalgi
– Men det er bare sprøyt! Da jeg som gutt ble interessert i rock, var det grupper som The Doors og The Seeds som ble spilt på radio. Det bidro til å forme min smak, og det er dette man kan høre i mine sanger i dag. For ellers har jeg ikke noe ønske om å gjenreise 60-årene. Alle de gamle, opprørske hippiene fra den gang sitter i dag i trygge og vel etablerte stillinger og det er det vel ingen grunn til å kjempe for?
Sier Dan Stuart, sanger og komponist i Green On Red. Bandet hans kommer fra Los Angeles, har eksistert i snart fire år og ga i fjor ut den kritiker roste LP-en «Gravity Talks». En ny LP, «Gas Food Lodging», er rett rundt hjørnet, og hvis den står i stil med lørdagens oppløftende konsert, med varm og livlig svingende musikk, blottet for utenommusikalske fiksfakserier, har vi noe å glede oss til.
Les også: Grønt lys for Green On Red (arkivintervju fra 1991)
Trenger ikke synther
Fra Los Angeles kommer også The Dream Syndicate, som leverte en overbevisende konsert i Oslo i fjor høst. Dream Syndicate har spilt sammen nesten like lenge som Green On Red, og har i løpet av denne perioden rukket med to studio-LP-er, pluss en mini live- LP.
Spesielt gruppens siste studio- LP, «Medicine Show», som kom i fjor sommer, har fremkalt de helt store superlativene hos svært mange journalister.
Sammenliknet med Green On Red er Dream Syndicate hardere og råere, med flittig bruk av fuzz og forvrengte gitarer.
– Vi trenger ikke synther. Den klassiske besetningen to gitarer/- bass/trommer holder lenge for å uttrykke de følelsene og stemningene vi ønsker å få fram. Dessuten koster gitarer mye mindre enn synther, og det er utrolig mye støy og moro du kan få ut av et par rimelige gitarer, sa Dream Syndicates naturlige midtpunkt. Steve Wynn, i et forsøk på å forklare hvorfor de aller fleste nye amerikanske band i sterk kontrast til sine engelske kolleger har snudd teknopopen ryggen.
Les også: Dream Syndicate reddet av hobbyprosjekt (arkivintervju fra 1986)
Fellesnevner
Nettopp dette at de bruker tradisjonell instrumentering og at medlemmene i disse gruppene verken bruker sminke, lær eller andre visuelle oppsiktvekkende virke midler, er en fellesnevner.
Noe som står i sterk kontrast til det som har preget engelsk rock- og popmiljø de siste årene. Den kommersielt mest fremgangsrike gruppen blant ovennevnte band så langt, R.E.M., er sågar blitt omtalt som «gruppen uten image».
– Så savnet av image blir vel vår image, kommenterte R.E.M.- vokalist Michael Stipe humoristisk da bandet var i Oslo rett før jul.
Men han tilføyde også at det passer dem utmerket verken å være «hippe» eller utspekulert trendy.
– Vi gjør bare det vi trives med, og det må da være mye bedre å ha en image som betyr at man må spille en eller annen oppkonstruert rolle?
R.E.M. kommer fra byen Athens i Georgia, og deres LP «Reckoning» har i USA solgt rundt 250.000. Gruppen er altså i ferd med å nå ut til det store publikum, men ser likevel på seg selv som et undergrunnsband.
Les også: R.E.M. – Et band uten image (arkivintervju fra 1984)
Blomstrende undergrunnsmiljø
Ifølge R.E.M.-gitarist Peter Buck kan det godt være at pønkbevegelsen er død, men at dens idealer uansett har inspirert og levd videre i et vitalt, alternativt musikkmiljø.
– Vi har fått et nytt og blomstrende undergrunnsmiljø som er minst like spennende som det som skjer på toppene av listene. Og til tross for at band i dette miljøet lydmessig skiller seg fra hverandre har vi et innbyrdes slektskap: Vi har alle troen på at det er viktigere å stole på sin samvittighet enn å følge trender.
Også Dan Stuart i Green On Red fremhever dette fellesskapet, og sier at han opplever det som en slags «oss mot dem»-følelse. Hvor «oss» selvsagt er de nye bandene og «dem» er de etablerte millionselgerne.
– Ikke bare salgsmessig, men også ideologisk blir avstanden mellom stor og liten stadig større i USA. Millionselgerne blir færre, men tar en større prosentandel av det totale platesalget. Så får alle andre velge om de vil kjempe om en større del av kaken ved å tilpasse musikken sin til markedet, eller hvorvidt de vil kjøre sitt eget løp og gi blaffen i markedsandeler. Vi foretrekker det siste.
Av Leif Gjerstad
Hør noe av musikken: Verken Wimp eller Spotify kan by på så veldig mye gammelt fra Green On Red eller Dream Syndicate, men uansett satt sammen spilleliste med utvalgte spor av de to nevnte samt R.E.M., Long Ryders, Jason & The Scorchers, Danny & Dusty, Rain Parade og Violent Femmes. Alle tilhørte den «nye» bølgen i USA i første halvdel av 80-tallet, de fleste av dem kan også sies å høre hjemme i Paisley Underground-bevegelsen. Ingen av låtene skal ha kommet ut seinere enn 1986.
Spotify-spilleliste: De nye amerikanerne
PS! Intervjuet både Dream Syndicate og Green On Red da de var i Norge for første gang, i 1984. Men har ikke klart å finne noen av de intervjuene, så derfor er begge intervjuene med disse bandene som det er lenket til i denne saken av litt nyere dato, mens uttalelsene de kommer med i denne saken er fra tidligere møter med dem.
