(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: Omslaget viser en liten gutt sammen med sin bestefar i en seilbåt. Vannet ligger rolig, og forgjeves sitter de to og spaner etter vind. Men over det hele lyser ordene «Suser avgårde» imot oss.
Kanskje allerede den lavmælte, men velplasserte vittigheten på LP-coveret forklarer noe av grunnen til at Oslo-gruppa deLillos (for det er omslaget på deres høyaktuelle debut-LP «Suser avgårde» vi snakker om) har fått så mye oppmerksomhet det siste året? Også i musikken finner vi nemlig noe av den samme lune, tørvittige humoren. Naivitet blandet med sarkasme, og med tekster om hverdagslige temaer som trioens naturlige midtpunkt. Lars Lillo-Stenberg synger befriende udramatisk, men likevel med tydelig nerve.
– Joda, jeg har ofte fått høre at mine tekster har en helt egen humoristisk sjarme, med små velplasserte drypp av sarkasme innimellom, bekrefter Lars Lillo-Stenberg smilende før han fortsetter:
– Men jeg er ikke så bevisst som enkelte synes å tro. Sannheten er at jeg ofte ikke vet hva en tekst skal handle om før jeg har musikken. Med musikken klar spør jeg meg selv om hva som kan passe til denne melodien. Og deretter begynner finsnekringa, med stadige småjusteringer av tekst og musikk fram imot det endelige resultatet. Det er først etterpå, med den ferdige teksten i hånden, at jeg skjønner hva den handler om.
Forundret
Når Lars Lillo-Stenberg smiler, er det like lavmælt som han snakker. Store, brautende ord og bevegelser er ikke hans stil, verken privat eller som musiker. Alle skriveriene om De Lillos som «det nye store håpet i norsk rock» tar han tilsynelatende med knusende ro.
– Alle de positive skriveriene har gjort oss mer forundret enn noe annet. Og jeg skal villig innrømme at jeg flere ganger har lurt på hva all denne rosen skyldes. Noen ganger har jeg ikke klart å fri meg for tanken at det er et eller annet vi gjør som lurer journalistene. Samtidig føler jeg at det er litt komisk at det er tekstene folk snakker mest om. For seiv om jeg etter hvert har skjønt at mine tekster kanskje er litt spesielle, har jeg selv alltid tenkt mest musikk, sier Lars rolig.
Trives som trio
Som band har De Lillos eksistert i 2 1/2 år, selv om dagens besetning med Lars Beckstrøm på bass og Øystein Jevanord på trommer som trioens øvrige medlemmer, er adskillig nyere. Platedebuten kom for ett år siden med den sjarmerende singelen «Johnny Frederik/ Fugl i bur», men nå har de altså tatt skrirtet opp til den store LP-plata.
Som produsent til «Suser avgårde» har Lars Lillo-Stenberg brukt sin gode venn Jørn Christensen, som dessuten bidrar med slide-gitar på et kutt, munnspill på et annet og litt koring her og der. Men, presiserer Lars Lillo, Jørn er også den eneste utenfor gruppa som får slippe til.
— De Lillos er en trio, og vi ville beholde trioens uttrykksform også i studio. Derfor var den opprinnelige tanken at vi ikke skulle legge på noe som vi ikke bruker live. Men planer er til for å forandres, og da vi var i studio tok vi med litt annet her og der. Som for eksempel piano. Jeg tror likevel at vi har klart å beholde vårt spesielle uttrykk. Musikk med ganske tørr lyd og som definitivt ikke er svulstig, men derimot variert, sier Lars i et forsøk på å beskrive musikken, før han avrunder med noen ord om sine erfaringer med platestudio.
Svette og slit
– Første gang De Lillos spilte inn noen låter i et studio var i fjor sommer. Studioet lå idyllisk til, med fine bademuligheter rett utenfor veggen. Så slik er det altså å spille inn en plate, tenkte vi og gledet oss som små barn da vi i sommer skulle gå løs på innspillingen av «Suser avgårde». Men den gang ei…
Vi hadde booket tid i Pan Studio på Skjetten, langt unna noe vann. Og selvfølgelig kom sommerens verste hetebølge — i månedsskiftet juni/ juli — akkurat mens vi hadde studiotid. Svetten rant enda vi gikk rundt i bare underbuksa. Det vi trodde skulle bli enda en idyllisk opplevelse ble i stedet et virkelig slit. Men jeg trøster meg med at ut av så mye slit må det da komme noe godt…
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser, blant annet Haugesunds Avis, november 1986.)
