(Intervju første gang publisert mars 1993)
København: Da Depeche Mode dukket opp på den britiske scenen med hitsinglen «Just Can’t Enough» i 1981, var de et av mange band i den store synthbølgen som skylte over rocken og kastet tradisjonelle instrumenter på skraphaugen. Bølgen har for lengst ebbet ut og de fleste navn er glemt, men ikke Depeche Mode. De har ikke bare klart å overleve, men har til og med klart å utvide sitt publikum fra plate til plate.
Tre år etter multimillionselgeren «Violator» er den britiske kvartetten nå klare med sitt niende album, «Songs Of Faith And Devotion». Og mens tåka legger seg rundt SAS-hotellet i København sitter Andy Fletcher (31) klar i 20. etasje for å fortelle om det nye albumet.
– Det som fremfor alt skiller vårt nye album fra tidligere Depeche Mode- plater er at vi har brukt flere vanlige instrumenter i studio, samtidig som vi for første gang i vår karriere har brukt utenforstående musikere. Grunnen til det er at vi til enhver pris ville unngå å lage «Violator Volume 2». Vi har alltid eksperimentert fra plate til plate, men aldri tenkt tanken på å trekke inn et stort strykeorkester og gospelkor. Men det var en både interessant og overraskende positiv erfaring. Før har vi muligens vært litt trangsynte og tenkt at slike innslag ikke passet oss.
Enkelte av platene deres er kanskje derfor blitt vel tekniske, innrømmer Andy før han forteller at gruppa jobbet i studio i åtte måneder med «Songs…»-plata.
– For meg er det altfor mye. Men så betrakter jeg meg heller ikke som den kreative musikeren i bandet. Den rollen er fremfor alt reservert Martin Gore.
Forretningsmann
Til vårt møte stiller Andy i pen ullgenser og matchende bukser. Og med nøkterne briller og kortklippet hår i tillegg, likner han mest på en krysning av en dataprogrammerer og en bokholder.
– Jeg har aldri sett særlig rocka ut, og min rolle i bandet er først og fremst som en koordinator som sørger for at alt fungerer slik det skal. Jeg er mer forretningsmann enn musiker, og det trives jeg godt med. Dessuten er det en viktig oppgave, for hvor mange band har ikke gått dukken på grunn av rotete økonomi? spør Andy med et smil og tilføyer:
– Når Depeche Mode ikke jobber lever jeg et høyst ordinært liv. Jeg leser, går på puben og på fotballkamper, slik et stort flertall engelskmenn gjør. Forskjellen måtte være at jeg har bedre råd til å reise på en eksotisk ferie en gang i blant, tilføyer Andy som i fjor ferierte på den karibiske øya Anguilla.
– Flott sted, bortsett fra at jeg ble ranet. Jeg satt i bilen da det plutselig hoppet en mann inn og spurte om jeg skulle kjøpe perler. Det han viste meg var bare juggel, så jeg svarte nei. Men han insisterte i en ganske brysk tone at jeg skulle kjøpe dem og at prisen var alle penger jeg hadde. Og da han siterte «Gudfaren» med å si at dette var et tilbud jeg ikke kunne avslå, ga jeg ham pengene mine i bytte for smykkene. Men de glemte jeg igjen i bilen..
Mer positiv
Som tittelen antyder er «Songs Of Faith And Devotion» mer positiv enn mange tidligere Depeche Mode-plater. Noe Andy presiserer ikke skyldes at situasjonen i England gir større grunnlag for optimisme.
– Arbeidsløsheten er fremdeles skremmende høy, og pessimismen råder i store deler av befolkningen. Dette har vært et tema som Martin har dvelt ved på mange Depeche Mode-sanger, men uten at vi egentlig har noen tro på at sangene våre kan forandre noe som helst. Kanskje kan de sikre noen arbeidsplasser på vårt plateselskap Mute, men de kan ikke avskaffe arbeidsløsheten i Storbritannia. Den effekten vi i beste fall kan håpe våre sanger har, er at de får folk til å føle seg litt bedre og at de dermed kan inspirere dem i møtet med det hverdagslige slitet.
Egne tolkninger
Hvorfor «Songs…» er mer positiv, vil Andy imidlertid ikke si for mye om, med henvisning til Martin Gore som skriver mesteparten av gruppas musikk og tekster.
– Martin liker ikke å snakke for mye om det han skaper. Han vil heller at lytteren skal bearbeide temaene og finne sine egne tolkninger. Musikk fungerer best på det personlige plan, hevder Andy som nøyer seg med å erklære at temaene i de fleste sangene på «Songs…» enten handler om sex eller religion.
– Men det er jo ikke noe nytt. Det er to temaer som Martin alltid har vært opptatt av. Han stiller spørsmålstegn ved hvordan sex og religion brukes for å kontrollere og styre andre mennesker.
Techno-musikk er kjedelig
Depeche Mode liker ikke å omtales som synthgruppe, og hevder at det er umulig å plassere dem i en bås. Og beskyldninger om at elektroniskbasert musikk ikke har sjel avfeier Fletcher som rent vås.
– Musikalsk sjel har ikke noe med instrumenter å gjøre, men hva slags ideer som ligger bak, fastslår Andy som for øvrig har et dobbeltsidig forhold til dagens techno-musikk.
– Noe av det er interessant, men mye er direkte kjedelig. Jeg har hørt altfor mange unge techno-band som ikke har nye ideer, men som bare gjør akkurat det vi og enkelte andre gjorde for flere år siden. Vi kunne kanskje hatt noe å lære bort, men det blir uansett ikke aktuelt for Depeche Mode å hoppe på techno-bølgen. Den stilarten er skapt for dansegulvet, mens vår musikk passer bedre på soverommet.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i NTB, 15. mars 1993)
Les også: Depeche Mode vedgår å være pessimistiske (arkivintervju fra 1986)
Les også: De siste fra synthbølgen (arkivintervju fra 1988)
