(intervju opprinnelig publisert mars 1992)
Oslo: Gjennom et drøyt tiår har Fra Lippo Lippi foret oss med vakre og melankolske sanger med en klar romantisk undertone. Den hippe engelske pressen omtalte dem som noe av det mest spennende for en del år tilbake, og det internasjonale gjennombruddet syntes å skimtes rett rundt hjørnet. Alt har imidlertid ikke gått Nesodden-duoens veier siden, men drømmer har de fremdeles. Ikke minst på det nye albumet «Dreams».
– På denne plata har vi rendyrket vår personlige stil, slik den først kom til uttrykk på vårt album «Songs» fra syv år tilbake. Mellom «Songs» og «Dreams» har vi gitt ut to plater med utvidet besetning og hvor vi trakk inn «fremmede» elementer fra jazz og andre musikkstiler. Vi er vel ikke direkte misfornøyde med noen av disse, men følte denne gang et behov for å vende tilbake til essensen i Fra Lippo Lippi. Vi ønsket å rendyrke de melankolske og romantiske sangene i klassisk popånd som er blitt vårt fremste varemerke, forteller de to Fra Lippo Lippi’ene Rune Kristoffersen og Per Øystein Sørensen til NTB.
«Dreams» er duoens sjette album og innspilt i hjemmestudioet til Rune på Nesodden. Litt hjelp har de fått fra Tom Pettersen (gitar) og Ottar Nesje (trommer), men ellers har Rune og Per Øystein trukket i alle trådene.
– Vi ønsket å sette vårt personlige stempel så tydelig som mulig på «Dreams». Det gjør du lettest ved å styre alt ned til minste detalj. Noe ensomt kan det kanskje bli innimellom, men fordelene ved denne arbeidsmetoden mer enn oppveier eventuelle ulemper.
Bare musikk
Ønsket om å styre alt selv, kan bunne i Fra Lippo Lippi-guttenes ikke udelt positive erfaring med store plateselskap. For noen år siden sto de med en «fet» multinasjonal platekontrakt i hånda, bare for å erfare at musikkbransjen ikke alltid spiller med helt rene kort. Og da neste plate kom ut på et annet multinasjonalt selskap, var de ikke særlig mer begeistret for behandlingen de fikk der.
– Vi er ikke bitre, men det er klart vi har følt en viss frustrasjon overfor store plateselskap. Det styrker lysten på å styre alt selv. Plateselskapene ønsker å selge artister som pakker, hvor musikken bare er en del av helheten. Fra Lippo Lippi handler imidlertid bare om musikk, og vi mangler derfor den type image som selskapene ønsker for å selge oss som popartister, hevder Rune og Per Øystein som etter alle årene sammen synes å ha et avslappet forhold til alt dette.
– Vår drivkraft er – og har alltid vært – sangene som vi skriver. Så lenge vi er fornøyde med dem, ville det være galt å ikke fortsette. Vi har ikke noe problem med å forholde oss til det faktum at vårt særpreg kan være et tveegget sverd. På den ene sida gir det oss en kunstnerisk styrke og profil, mens på den annen side fører til at mange mennesker kan ha problem med å plassere oss.
Store i det fjerne
I Norge har Fra Lippo Lippi etablert seg i midtsjiktet hva angår platesalg, med 20.000 av «Songs» som en foreløpig topp. Samtidig har deres plater ruslet og gått på det jevne i utlandet, mens Filippinene virkelig har tatt de to nordmennene til sine hjerter.
– Hva nøkkelen bak suksessen der er, tør vi ikke ha noen formening om. Det kan være noe så enkelt som at plateselskapet der gjorde en god jobb i sin tid, samtidig som det kan være at vår melankolsk-romantiske musikk passer filippinernes lynne ekstra godt. Gøy er det uansett, smiler Rune og Per Øystein som opplyser at «Dreams» kom ut i Filippinene allerede før jul, og at de i juni drar på turne til Filippinene og Japan, hvor «Dreams» utgis i mai.
Internasjonalt særpreg?
Fra Lippo Lippi har alltid sunget på engelsk, og med den utenlandske interessen for dem har de ingen planer om å legge om til norsk med det første.
– Vår karriere i Norge har nok vært skadelidende på grunn av dette. Sangene våre har et stemningsfullt og klassisk popformat som burde ha kommersiell gjennomslagskraft også her hjemme, men ved å synge på engelsk støter vi trolig fra oss et potensielt norsk publikum.
For oss er det av underordnet betydning om noen synger på norsk eller engelsk, men for Fra Lippo Lippi har det alltid vært mest naturlig med engelske tekster. Og vi reagerer derfor når enkelte artister slenger med leppa og hevder at norske artister må synge på norsk for å ha et særpreg. Et eventuelt særpreg stikker mye dypere enn som så, sier Rune og Per Øystein som brukte mesteparten av 1990 og 1991 til å skrive og spille inn «Dreams».
– Og det slår aldri feil. Når du endelig er ferdig med en plate, er du så tom innvendig at tanken på å skrive nye låter er helt fjern. Men så går det to, tre måneder, og plutselig er du der igjen. Med nye ideer og tanker som peker i retning av en ny plate…
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB mars 1992)
